Gulftide
- Oppjekkbar boreplattform
- Bygget i 1967 i Glasgow for Ocean Drilling & Exploration
- Startet prøveproduksjon på Ekofisk 15. juni 1971
Bare vel 17 måneder etter at funnet av Ekofisk ble gjort i desember 1969, var den midlertidige produksjonsplattformen Gulftide klar til å starte produksjonen. Den offisielle åpningen av plattformen fant sted den 9. juni, og den 15. juni kunne den første testproduksjonen starte. Fram til 8. juli var det bare testproduksjon. Etter det kunne kranene åpnes for alvor.
Den oppjekkbare riggen Gulftide ble valgt fordi den var ledig på markedet. Kjent prosessutstyr for olje og gass ble tilpasset den begrensede plassen som fantes om bord. Olje og gass skulle strømme til plattformen fra fire brønner i separate ledninger.
På plattformen skulle så olje og gass renses for vann. Gassen ble brent i et flammetårn i boretårnet på riggen, mens oljen gikk via ledninger til to lastebøyer som forbandt plattformen til tankskip. Arbeidet med prosessutstyret var forholdsvis enkelt. Problemet var å skreddersy utstyret til plattformen. De undersjøiske brønnhodene som skulle brukes måtte forsterkes til de krav Nordsjøen stilte. Det måtte også utvikles et bøyelastesystem for et havområde hvor denne teknologien aldri hadde vært prøvd.
For å vinne tid ble det bestemt at de tre avgrensningsbrønnene som Ocean Viking hadde boret for å kartlegge Ekofisk – i tillegg til funn-brønnen – skulle gjøres om til produksjonsbrønner. På toppen av disse skulle det settes hydraulisk styrte brønnhoder.
De første forsøkene med undersjøiske brønnhoder hadde vært gjort tidligere, men i begrenset omfang og ikke i så værharde områder og på så store dyp som på Ekofisk. Løsningen ble at man fikk laget disse brønnhodene og så forsterket dem på Phillips’ base i Dusavik ved Stavanger. Det skulle også legges oljerørledninger og styrekabler fra hver av brønnene til Gulftide. Her skulle de sammen gå opp i stigerøret til plattformen.
Værforholdene var også et stort problem i forbindelse med konstruksjonen av lastebøyene. Phillips hadde selv erfaring med lastebøyer, men dette konseptet var bare brukt i havnelignende områder. Nå skulle de plasseres midt i Nordsjøen på 70 meters dyp – mens de tidligere kun hadde vært brukt på 27 meter.
Åmøyfjorden ved Stavanger ble stedet der Gulftide ble ombygget til å mestre forholdene på Ekofisk. Her ble prosessutstyret plassert om bord og forsterkninger av boretårn, helikopterdekk, hangar og benkonstruksjon utført.
Konstruksjonsarbeidet ute på Ekofisk tok til i slutten av 1970. På det tidspunkt fikk Phillips godkjenning for å starte leggingen av rørledningene mellom brønnhodene og Gulftide. Brown & Root fikk denne kontrakten, og det var rørleggingslekteren «Hugh W. Gordon» som ble den første som la oljerør på norsk sokkel.
Prinsippet for produksjonen på Gulftide var relativt enkel. Fra de undersjøiske brønnhodene gikk olje og gass til plattformen, hvor de gjennomgikk to separasjonsnivå for å skille ut gass og vann – samtidig som det enorme trykket ble redusert.
Gassen ble brent og oljen gikk videre i rør til lastebøyene hvor tankskipene var fortøyd. For at produksjonen skulle være i gang, måtte det ligge skip og laste. Straks et skip var ferdiglastet, ble oljestrømmen dirigert til den andre lastebøyen, hvor oljen på samme måte ble ført om bord i neste skip. Problemet med dette prinsippet oppsto når værforholdene var slik at tankbåtene måtte forlate lastebøyene på grunn av for sterk vind eller for høye bølger. Skjedde det, måtte man straks stenge produksjonen fra brønnhodene. Det ble gjort fra plattformen.
Med værforholdene man hadde på Ekofisk, måtte man med jevne mellomrom stanse produksjonen. Det første året hadde man produksjonsstans i 20 prosent av tiden som følge av været.
Produksjonen startet forsiktig den 8. juli 1971 med kun én brønn – frem til september i 1971. Da kom nr. 2 i produksjon, måneden etter var den tredje klar og i februar 1972 var alle fire brønner i drift. Produksjonstallene viste at de fire brønnene produserte 10 000 fat olje per døgn – hver.
Kilde: Utdrag fra «Funn» av Stig Kvendseth