«Alexander L. Kielland»-ulykken
Snart kom Fanbust i kontakt med forsyningsbåten «Nordmand Engineer» som lå to nautiske mil nord for «Alexander L. Kielland». Den hadde også hørt nødsignalet og ville straks gå til området for å se. «Normand Skipper» fikk beskjed om å gjøre det samme. Redningsaksjonen ble vanskelig. Det holdt på å mørkne, vinden blåste med kuling styrke.
I løpet av 20 minutter hadde det ufattelige skjedd at et tretthetsbrudd i et av stagene hadde ført til at den ene av plattformens fem bæresøyler ble revet løs. Plattformen kom i ubalanse og veltet. Om bord ble det kaotiske tilstander etter hvert som plattformen krenget stadig mer. Mye gikk galt ved låring av livbåtene. Mange hadde ikke en sjanse til å redde seg, og det endte med at 123 mennesker mister livet. 89 personer overlevde ulykken. Havariet er den verste arbeidsulykken i norsk historie.
Havariet
Plattformen dette skjedde med, som hadde navn etter Stavangers kjente forfatter «Alexander L. Kielland», ble opprinnelig bygd som boreplattform på oppdrag for Stavanger Drilling. Den ble bygd ved det franske verftet Companie Francaise d’Entreprises Metalliques (CFEM) i 1976. Det var en pentagonplattform med fem bein.
På Ekofisk ble plattformen bare brukt som boligplattform. Fra sommeren 1979 var den forankret like ved Edda-plattformen, noen få kilometer sørvest for Ekofisksenteret. «Alexander L. Kielland» var knyttet til Edda med en gangbro, men på ulykkesdagen var gangbroen heist opp på grunn av det dårlige været.[REMOVE]Fotnote: Helge Ryggvik; Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje. 1997: 213.
Da den ene bæresøylen ble revet løs kom plattformen i ubalanse. Når den krenget tok søyleføtter og dekk inn vann noe som gjorde at plattformen krenget enda mer. Folk om bord prøvde fortvilet å komme seg opp på dekk der livbåtene befant seg. Svært få fikk hentet redningsvest i lugaren. Overlevelsesdrakter var det smått med. Lagrene med redningsvester rundt oppholdsrommene ble raskt tømt.
En rekke uheldige omstendigheter inntraff under evakueringen av plattformen:
- Tre av de syv livbåtene som hver hadde plass til femti personer, ble knust mot plattformen under krengingen. Bare to av de gjenværende livbåtene ble brukt.
- Sikkerhetsopplæringen av de som var om bord var mangelfull. Forskriftene forlangte ikke slike kurs for «hotellgjester» på det tidspunkt. Dermed var de fleste utrente i bruken av sikkerhetsutstyret om bord.
- Ingen var i stand til å finne ut av utløsermekanismen til de oppblåsbare flåtene med kapasitet for 400 mennesker. Et par flåter løste seg likevel ut av seg selv da plattformen veltet. Tre mann kom seg om bord i en av disse.
- 13 mann klarte å svømme bort til flåter som ble kastet ut fra Edda-plattformen.
- Av de som havnet direkte i den iskalde sjøen ble 14 personer berget.
- Syv av dem klarte å svømme bort til Edda 2/7 C og ble heist om bord i personellkurver.
- Resten av de overlevende hadde kommet seg om bord i livbåter og ble reddet av skip eller helikopter.[REMOVE]
Fotnote: Gunnar Nerheim; Kristin Øye Gjerde, Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter. 1996: 378-379 Disse kan fortelle om svært dramatiske opplevelser.[REMOVE]Fotnote: Smith Solbakken, Marie ,, Råolje.
I Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken publisert på UiS i 2019, kan en lese mange intervjuer med overlevende og etterlatte og andre som på ulikt vis ble berørt av ulykken.[REMOVE]Fotnote: Marie Smith-Solbakken er redaktør, og Minnebanken ble i 2019 publisert på UiS Scholarly Publishing Services (Universitetet i Stavanger).
1 Vi som overlevde
2. Vi som reddet, berget og etterforsket
3. Vi som mistet
4. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere
5. Vi som bestemte, støttet og var tilstede
Redningsarbeidet
Redningsarbeidet ble vanskeliggjort av flere årsaker. Det ble fort mørkt, i tillegg kom tåken sigende. Den sør-østlige vinden førte til en bølgehøyde på seks til åtte meter, samtidig som det var sterk strøm. Lufttemperaturen var syv grader og temperaturen i vannet var bare fire grader. Derfor var det fartøyene som ankom ulykkesstedet først som i realiteten hadde mulighet for å berge overlevende fra sjøen og flåter.
Hovedredningssentralen i Sør-Norge ble varslet bare få minutter etter ulykken, og i løpet av kort tid var en omfattende redningsaksjon i gang. Fly, helikoptre fra Norge, Danmark, Vest-Tyskland og England, samt marinefartøyer og sivile fartøyer fra hele Nordsjøbassenget deltok.[REMOVE]Fotnote: Gunnar Nerheim; Kristin Øye Gjerde, Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter. 1996: 378-379
I dagene etter ulykken var dykkere i sving og utførte det krevende arbeidet med å finne omkomne og bringe dem opp til overflaten. De utførte arbeidet under havaristen med et mylder av vrakrester slengende rundt.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne
Hva skyldtes ulykken?
Kommisjonen som gransket «Alexander L. Kielland»-ulykken la fram sin rapport 6. april 1981. Ett år senere, 2. april 1982, la Kommunal- og arbeidsdepartementet fram en stortingsmelding om ulykken.
NOU-rapport nr. 11, 1981, «Alexander L. Kielland»-ulykken, konkluderte med at ulykken skyldtes et brudd i en sveisesøm i et av stagene som bandt søyleføttene sammen. Bruddet hadde utviklet seg i tilknytning til en såkalt hydrofon, et lytteinstrument sveiset fast til plattformbeinet. Det var dette tretthetsbruddet som førte til at D-søylen til slutt falt av, og at plattformen kom i ubalanse og krenget over. Søyleføtter og dekk tok inn vann, og i løpet av 20 minutter tippet hele plattformen rundt.
Kommisjonen kom med kritikk på flere punkter. Blant annet gjaldt det inspeksjonsrutiner og sikkerhetsopplæring. Et beredskapsfartøy burde vært i nærheten med maks gangtid 20–25 minutter fra plattformen. Dessuten ble tekniske svakheter ved redningsutstyret kritisert.
Nye sikkerhetstiltak
Umiddelbart etter ulykken krevde Sjøfartsdirektoratet at samtlige flytende installasjoner så snart som mulig skulle til land for sprekk-kontroll. Det ble utarbeidet forskrifter om at en plattform skulle beholde oppdrift selv om et av plattformbeina skulle falle bort. Det kunne for eksempel gjøres ved at deler av dekks-strukturen fikk oppdrift.
Høsten 1980 fastsatte Sjøfartsdirektoratet et krav om at samtlige ombordværende skulle utstyres med redningsdrakter. Dette kravet ble også gjort gjeldende for de faste installasjonene. Dette er kanskje den mest synlige ettervirkningen etter «Alexander L. Kielland»-ulykken.
Granskingskommisjon og snuing av plattformen
- 28. mars 1980 – Regjeringen nedsatte en granskningskomisjon etter «Alexander L. Kielland»-ulykken, ledet av sorenskriver Thor Næsheim i Sandnes.
- 20. april 1980 – Den havarerte boligplattformen ble slept inn fra feltet, og ankret opp i Åmøyfjorden for nærmere inspeksjon.
- 7. august 1980 – Det svenske Nicoverken og britiske Structural Dynamics fikk oppdraget med å snu plattformen.
- August 1980 – Plattformen ble slept til Gandsfjorden, der den planlagte snuoperasjonen skulle skje.
- Oktober 1980 – Snuforsøket ble satt i gang under ledelse av Scott Cobus.
- November 1980 – Snuingen stanset på grunn av tekniske problemer.
- September 1983 – Etter flere forsøk lykkes snuingen.
Etter nærmere undersøkelse ble riggen senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden i Rogaland 18. november 1983.
Vitne til redningsoperasjonen fra land
Lars A. Takla var chief engineer i Phillips da «Kielland»-ulykken skjedde. En av oppgavene var å delta i en underkomité for beredskap i en forening som var en slags forgjenger til OLF (Norsk olje og gass), forteller han. – Vi delte inn Nordsjøen i sektorer, det var en såkalt sektorklubb, hvor vi samarbeidet på tvers av landegrensene. Der hvor Ekofisk lå, var grønn sektor. Den grønne sektoren hadde også ansvar for Danmark, og kunne bruke beredskapsutstyr som er tilgjengelig i Danmark, Tyskland, sørlige Storbritannia og på norsk side. Arne Holhjem jobbet med meg for å lage denne sektorklubbplanen. Vi utarbeidet en oversikt over alle plattformer og alle beredskapsfartøyer slik at vi kunne ha det tilgjengelig. I og med at jeg var koordinator for grønn sektor, så var jeg sterkt involvert i «Kielland»-ulykken, med mobilisering av utstyr og hjelp.
«Alexander L. Kielland» var et flytende hotell som var en ombygd borerigg. Det var et veldig behov for folk der ute mens vi holdt på med alle disse samtidige utbyggingene. Vi hadde jo opp til 4000–5000 mennesker som bare var på rørledningslekterne, så det var enormt med folk der ute. Vi hadde også fått satt en ny boligmodul på «Henrik Ibsen», som var et søsterskip til «Alexander L. Kielland». Begge riggene var jo bygd for borevirksomhet, men akkurat på den tiden der, var ikke behovet for leteboring så stort, mens det var et veldig behov for boliger. Dermed fikk disse riggene satt på boligpakker og ble brukt som boligkvarter i stedet for borerigg.
«Alexander L. Kielland» lå ute, mens «Henrik Ibsen» ble sendt opp til Stord og fikk påmontert et moderne spesialbygd hotell. Det var det første av den typen i Nordsjøen, og for så vidt, det første i hele verden. «Henrik Ibsen» lå og ble demonstrert inne ved havnen i Risavika. Vi hadde gitt adgang til at ansatte kunne ta familien med seg og komme ut og se på dette boligkvarteret. Jeg var der ute med de to guttene våre og kona, og etter omvisning ble det servert middag til alle som var på besøk. Vi satt sammen med en som heter Svein-Erik Bjørkelund. Han var informasjonssjef i Phillips, og hadde ansvaret for all mediekontakt. Jeg kjente ham etter et par felles turer til Teesside. Mens vi satt der og spiste, ble han oppkalt over høyttaleren; han skulle melde seg på radiorommet. Han fòr ut, og da han kom tilbake sa han: «Jeg tror vi må reise i land med én gang. Det har skjedd noe alvorlig.» Jeg spurte hva det var, og han sa, «Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er noe forferdelig.»
Vi tok med hele familien i en supplybåt som kjørte frem og tilbake mellom riggen og havna. Familien reiste hjem og jeg reiste opp på hovedkontoret, til beredskapsrommet, som allerede var i full sving. Da vi kom, var det vel gått et kvarter, tjue minutter, eller der omkring. På en notistavle hvor meldinger ble skrevet så snart de kom inn, så jeg at det sto «’Alexander Kielland’ tiltet over, 18.30”. Jeg visste at det var dårlig vær der ute, så jeg tenkte «Herregud, dette her er det ingen som kan overleve.» Jeg var der i omkring to døgn før jeg tok en pause og reiste hjem. Det er klart at når du har vært med på noe slikt, blir du preget av det. Du blir bevisst på at slike ting må unngås for enhver pris.[REMOVE]Fotnote: Lars A. Takla i intervju med Kristin Øye Gjerde, 19. desember 2002.
Det finnes nå mye arkivmateriale fra katastrofen tilgjengelig på nett:
Tilgang til 100 000 skannede dokumenter om Kielland-ulykken i Arkivverket
Arkiv Justisdepartementet, Granskningskommisjonen