Funnet som forandret Norge

Phillipsgruppen hadde én brønn igjen på boreprogrammet det, ifølge lisensen ved konsesjonstildelingen, var pålagt å bore. I Bartlesville var det stemning for å bore denne brønnen senere, men samtidig hadde Phillipsgruppen kontrakt med ODECO, eieren av boreriggen «Ocean Viking», og dag-ratene løp enten riggen boret eller ikke. Ingen andre oljeselskap var interessert i å leie riggen. Dermed bestemte Phillips seg for å bore den første brønnen i blokk 2/4 midt i Nordsjøen – ikke langt fra grensen til dansk og britisk sokkel. 

Seismikken viste en stor struktur som var presset opp av salt. I løpet av ti dager var boret kommet ned på 1662 meter. Boret traff da to formasjoner med forskjellig trykk. Boresøylen, eller væskesøylen som balanserer trykket, var ikke tung nok og forsvant inn i formasjonen. Når boret traff formasjonen med høyest trykk, kom det et kick. For å stabilisere trykket puttet borefolkene inn både plast, hesteskitt, nøtteskall og alt mulig i brønnen, men til ingen nytte. Det var bare å støpe igjen hullet og flytte riggen 1000 meter. 

To dager etter at den første brønnen var plugget, 18. september, startet boringen på det som resulterte i det store funnet. Den 25. oktober økte gassvolumet kraftig. Boret var da nede på 3081 meter.  

Boresjefen på «Ocean Viking» het Ed Seabourn, mens Einar Grønlie Olsen var borer. Roustabout Ståle Salvesen, kalt Salvi, satt nede ved «shakeren» på «rigflooren» og røykte om natten da det plutselig begynte å komme brune striper fra «shakeren». Salvesen tenkte ikke så nøye på det og røykte videre, alt så ut til å være i orden. Viskositeten og vekten holdt. Men så økte det på, og han kjente en spesiell lukt. Han ringte opp til boreren, men Grønlie Olsen trodde ikke det var noe. Så kom Dick Berg, en kanadier med røtter fra Norge, alltid med brillene på nesen og røyken og kaffekoppen i hånden, forbi. Han sa «Salvi, det er noe som lukter her.» Klokken var vel halv tre på natten. De ble enige om at Salvesen skulle vekke Seabourn som lå og sov en etasje lenger nede.  

Seabourn ble ikke så glad for det: «Salvi, you’d better have a damn good reason to wake me up in the middle of the night.» Men han ble med opp ikledd pysjamas, tøfler og morgenkåpe.

Vel oppe ved «shakeren» klatret han opp for å se bedre. Det var glatt og han gled og datt så morgenkåpen og pyjamasen ble full av mud. Det gjorde ingen ting. Klokken seks om morgenen ved vaktskifte, holdt Seabourn tale for folkene om bord og slo fast at det var et historisk oljefunn! 

Trykket fra gassen var enormt. Da Salvi tente på gassen på flammebommen gikk hele bommen opp og ned, opp og ned. Hele «Ocean Viking» ristet. 

Den 28. oktober var Aftenposten ute med følgende notis: «Funn av olje og gass meldt». Phillips ville ikke bekrefte noe på dette tidspunktet siden det fortsatt gjensto 2 – 3 ukers boring.  Uvær skapte nå problemer for riggen. En vinterstorm i begynnelsen av desember med bølgehøyde på 15 meter gjorde at loggingen ble stanset, og utstyret dratt ut av borehullet. Ankrene løsnet og «Ocean Viking» kom i drift. Situasjonen var dramatisk. Boretårnet var fullastet med borestreng og noen av ankrene lå på slep. Det var fare for at riggen kunne velte, og flere av mannskapene ble derfor evakuert med helikopter. Etter cirka et døgn løyet været og boreriggen ble slept i posisjon uten alt for store skader. Den 16. desember kom loggingen i gang igjen, og det nødvendigste testarbeidet utført. Lille julaften ble brønnen forlatt.  

Samme dag kom telefonen til Oljekontoret i Industridepartementet om gigantfunnet. Olav K. Kristiansen hadde gleden av å ta imot beskjeden om funnet som skulle forandre Norge og gjøre landet til en oljenasjon. Funnet ble likevel ikke offentlig kjent før Phillips gikk ut med en pressemelding 2. juni 1970.  

Funnbrønnen var den 38. brønnen som ble boret i den norske delen av Nordsjøen – og 25. oktober 1969 regnes som datoen for Ekofiskfunnet.