Første oljeselskap interessert

Men om den boret etter olje eller gass fikk han ikke vite. Han kjente til det store gassfunnet i området, og fra krigens tid visste han at det var gjort noen grunne oljefunn i det østlige England. Nå resonnerte han seg fram til at hele Nordsjøområdet måtte være et stort sedimentbasseng av betydelig geologisk interesse. Vel tilbake i USA ønsket han å sette området på dagsorden, og stilte styret spørsmålet om selskapet hadde undersøkt muligheten for oljeleting i Nordsjøen.[REMOVE]Fotnote: Phillips Historical Project, videointervju med Paul Endacott.

Spørsmålet utløste etter hvert en hektisk aktivitet i selskapet. Alle oljetidsskrifter ble trålt. BP, Esso og Shell drev allerede aktivt med seismiske undersøkelser, så Phillips var langt fra alene om å interessere seg for den sørlige delen av Nordsjøen.

I Phillips ble det fastslått at områdene utenfor nordvestkysten av Tyskland og nordkysten av Nederland var de mest interessante geologisk sett. Deretter kom området utenfor kysten av Danmark, og til sist utenfor østkysten av Storbritannia. Selskapet bestemte seg for å samle ytterligere geologisk informasjon om disse områdene. Paris-kontoret med nestleder i Phillips sin internasjonale leteavdeling, Ward W. Dunn, i spissen fikk hovedansvaret for å gå videre og søke om konsesjoner hos de respektive lands myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Brev fra H. D. Brookby til Mr. Paul J. Parker, datert 14. august 1962. Subject: North Sea Basin – England, Netherlands, West Germany and Denmark. Reply Paul Endacott’s August 8, 1962 Memo.

I oktober fikk han med seg Owen Thomas fra Bartlesville og sjefsgeologen ved Paris-kontoret, Silvio Eha, til Karlsruhe og den årlige tyske konferansen om petroleumsforskning og petrokjemi. Geologene fant ut det var mye som  tydet på at de sedimentære kildebergartene for olje og gass i Nordsjøbassenget kunne strekke seg lenger nordover enn først antatt. Når Genève-konvensjonens prinsipp ble anvendt for oppdeling av Nordsjøen, ville det være Norge sammen med Storbritannia som satt med de største kontinentalsoklene i Nordsjøen. I Tyskland ville det være stor konkurranse om eventuelle konsesjoner, og i Danmark møtte Phillips stengte dører etter at A.P. Møller-konsernet hadde fått en femti års konsesjon for hele Danmark, inkludert kontinentalsokkelen. I Storbritannia ville alle selskaper bli stilt likt i den første konsesjonsrunden. Norge var imidlertid ikke blitt kontaktet av noe oljeselskap tidligere.[REMOVE]Fotnote: Stig S. Kvendseth, Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, (1988), s. 10–11.

Etter anbefaling fra den norske ambassade i Bonn, Tyskland, ble den tidligere generalsekretæren i FN, Trygve Lie, kontaktet. Det ble arrangert et møte med Einar Ofstad i UDs rettsavdeling og et møte med Trygve Lie. Trygve Lie ba om at det ble utarbeidet et skriftlig forslag som kunne behandles i finansieringsutvalgets møte 1. november. I brevet datert 29. oktober 1962 står det: ”We have reasons for believing that the geological basin in which large reserves of natural gas have been discovered in Holland may be extended northward into the Norwegian portion of the North Sea. Therefore, Phillips Petroleum Company is interested in obtaining from the Norwegian Government an oil and gas concession covering the lands laying beneath the territorial waters of Norway plus that portion of the continental shelf lying beneath the North Sea which may now or in the future belong to be under the jurisdiction of Norway. In return for such concession, Phillips would obligate itself to conduct a reconnaissance seismic survey of that area of the North Sea which might come under Norwegian jurisdiction.”

Phillips ba altså om konsesjon på de områdene som kunne bli norsk sokkel mot å foreta seismiske undersøkelser verdt 1 million dollar i de samme områdene.

Den 5. november kvitterte Trygve Lie for brevet med å henvise til at det var oversendt Industridepartementet for videre behandling. Der ble det inntil videre liggende.