Alternative ilandføringssteder

Fra Phillipsgruppen ble Torvild Aakvaag fra Norsk Hydro og Ed Jobin og Paul W. Tucker fra Phillips oppnevnt som medlemmer. Phillips hadde et raffineri i Teesside, og selskapet styrte derfor tidlig mot Teesside som ilandføringsalternativ for oljen. For tørrgassen sin del kom utvalget tidlig til den konklusjon at ilandføring i Norge ikke var aktuelt siden det ikke eksisterte noe nasjonalt gassmarked. Men det var åpent om Storbritannia eller kontinentet var det beste alternativet.

Phillipsgruppens sonderingsarbeid for salg av gassen startet allerede høsten 1970, parallelt med at Ekofisk-utvalget studerte saken. Det ble holdt innledende møter med mange potensielle kunder, men flere av dem falt bort da de ble klar over at Phillipsgruppen ønsket å selge all gassen sett under ett. Få var så store forbrukere at de kunne ta unna slike mengder. Etter at Tor og Vest-Ekofisk var funnet kom det totale volumet opp i ca. én milliard kubikkfot per døgn. Fire aktuelle kjøpergrupper sto igjen: Ruhrgas i Vest-Tyskland, Gazunie i Nederland, British Gas Corporation i Storbritannia og en gruppe bestående av kjemiske konsern i Tyskland.

Paul W. Tucker, som var sjef for Phillips avdeling for gass og våtgass ved Europa-Afrika divisjonen i London, ledet forhandlingene fra Phillips side.