Klaustrofobi

De tømte tankene, og så var det ned med steamer for å spyle ned tankene. Det var lange ganger og flere mannsstore hull inne i tankene. – Vi gikk inn gjennom gangene, forteller Maggi Knudsen. – Det var jo ikke elektrisk lys der inne, så vi hadde med oss luftlys med luftslange. Det er en litt svær og tung anordning. Problemet var at lyset ikke tålte all verden, et lite dunk og så kunne lyset forsvinne midlertidig. Jeg og en som het Kvåle var på oppdrag sammen. Han var en traust, kjekk, sindig, rolig mann, svær bamse og veldig hyggelig. Plutselig forsvant lyset. Så ble det helt stille. Vi var ikke helt ved siden av hverandre, så jeg ropte: «Kvåle» Men ikke noe svar. «Kvåle!», ropte jeg en gang til. Da begynte jeg å kjenne panikken. Jeg brølte: «Kvåle!!» Da kjente jeg en veldig svær hånd på skulderen: «Ka æ det, e du redde?» Å da var han der, men jeg var så alterert i mørket at jeg ikke hadde hørt at han kom. Han tok meg i hånden og geleidet meg ut. Snart fikk vi lys og alt var greit. Jeg fikk ikke klaustrofobi av denne hendelsen heller.

Fortalt av Margaret Knudsen