Kongelig besøk på Ekofisk

Anders Waale som den gang var ansatt ved Phillips Petroleum Companys hovedkontor i Oslo og tilrettela for besøket, opplevde det hele på nært hold:

– Det hadde seg slik at jeg fikk nyss om at Petrofina, som er et belgisk selskap med 30 prosent eierinteresse i Ekofisk-lisensen, hadde invitert kong Bauduin, til Ekofisk. Jeg hoppet i stolen da jeg fikk vite det, for jeg tenkte «ikke tale om at han skal reise dit ut, uten at i alle fall den norske kongen har hatt anledning til å være først,» forteller Waale.

– Jeg tok øyeblikkelig, etter råd fra en jeg kjente i utenriksdepartementet, direkte kontakt med Slottet, og sa at vi veldig gjerne ville ha kong Olav V på besøk, når han måtte ønske det. Jeg husker ikke om jeg fortalte om Bauduins besøk. I alle fall ble det til at kongen gjerne ville komme en tur til Ekofisk. Det skjedde riktignok etter at den belgiske kongen hadde vært der. Det var veldig interessant både forarbeid og besøk. Vi satte alt sammen i scene fra Bartlesville.

Både styreformannen og et par karer derfra ble med og kom med eget fly til Fornebu. Neste dag skulle vi fly kongen til Stavanger med dette flyet, men så viste det seg at det blåste ganske friskt ute på Ekofisk og det var litt tvil om helikopteret kunne gå. Kabinettsekretæren ringte kvelden før og ba oss om å sjekke at det var helt sikkert at turen kunne gå, ellers ville ikke kongen begynne på turen. Fra Ekofisk meldte de at «Så lenge helikopteret ikke blir blåst av dekket, er det ikke noe problem, for vi bare kompenserer for vinden».

Morgenen etter reiste vi til Stavanger, og kongen så ut til å kose seg. Vi hadde med  en av hans gode seilervenner, Erik Anker, så det ble en veldig gemyttlig tone med en gang. På Stavanger Lufthavn hadde det nylig vært en brann, slik at VIP-rommet hvor vi egentlig skulle vært, ikke kunne brukes. Dermed benyttet Kongen stasjonssjefens kontor i stedet.

Før vi reiste offshore skulle vi ha på oss oransje gummidrakter. De var ganske tettsittende, derfor hadde jeg  ringt på et tidlig tidspunkt for å spørre om vitale mål for kongen, men det satt litt langt inne. Jeg fikk de, til slutt, men jeg måtte love å ikke bringe dem videre, hvilket jeg heller ikke har gjort. Men han fikk nå drakten på seg. Det var ikke behagelige drakter, og varmt var det.

Kongen gikk sist om bord i helikopteret. Sjefspiloten for Helikopterservice, Michael Boxill, hadde spurt meg på forhånd om han skulle gå igjennom prosedyren med sikkerhet, og så videre. Jeg sa «Selvfølgelig, du må gjøre det». Men da vi kom om bord, kongen hadde fått et dobbeltsete helt for seg selv, og Boxill ville ha på ham flytevest, mente kongen «Nei, dette får være nok». Boxill så på meg, og jeg gjorde tegn til at han bare fikk se å komme seg i lufta. Turen gikk fint. Det blåste en god vind da vi landet, men kongen var jo vant til dette her, han var jo sjømann og greier. Han bare la seg litt på vinden og syns dette her var fine saker.

«Siden svenskekongen ikke har noe olje å skryte av der borte, kanskje Deres Majestet ville ønske å gi ham også en flaske, så har han fått litt å se på.»

Kongelig besøk på Ekofisk, historie,

Kongelig besøk på Ekofisk, historie,

Vi hadde et veldig fint besøk, rundt omkring på alle de forskjellige installasjonene. Kongen var veldig interessert og spurte mye. Alt sammen gikk bra. Jeg husker da jeg kom inn på VIP-rommet på Fornebu, like før vi da skulle skilles, så hadde jeg tatt med et par sånne småflasker med olje fra Ekofisk som de hadde til å gi bort. Det var ikke så veldig mange som hadde sett oljen, konsistensen og fargen. Jeg hadde med meg to flasker og sa til Kongen «Jeg vil gjerne gi deg en.»  Det syns han var veldig hyggelig, og satte pris på det. Så dro jeg opp den andre flasken og sa at  «Jeg vet at neste uke kommer den svenske kongen på besøk. Siden han ikke har noe olje å skryte av der borte, kanskje Deres Majestet ville ønske å gi ham også en flaske, så har han fått litt å se på.» Da lo han godt, og sa at det var en glimrende idé, og det skulle han gjøre. Så han tok begge flaskene med seg.[REMOVE]Fotnote: Utdrag fra Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 2. desember 2002.