Matkultur
Jeg fikk se lageret de hadde med krydder. For meg var det helt ukjent, men det lærte vi å bruke. Vi opparbeidet knowhow. Stuertene lærte oljecatering av amerikanerne.
Amerikanerne ville ha sterkt krydret mat, T-bonesteak og spareribs. Kylling kunne ikke bare stekes på vanlig måte, men på amerikansk vis. Suppene skulle være Louisianna-supper, en slags fersk suppe. Kokkene lærte også å lage en egen sort maisboller og hotcakes, en slags lumper eller pannekaker. Til frokost ville amerikanerne ha brown beans, green beans, bacon og egg. Dessuten ville de ha pannekaker med sirup. Alt måtte være på plass hver eneste frokost.
Maten var veldig viktig for trivselen. De som arbeidet offshore hadde ikke stort annet liv enn å arbeide, sove og spise. Men det var veldig primitivt. På «Ocean Traveler» og «Ocean Viking» ble kaffepausene inntatt i det samme rommet der toalettene lå innerst. Kaffekannen, smultringene eller donutsene sto i et hjørne ved utgangen. Der drakk oljearbeiderne kaffe, spiste smultringer og løste verdensproblemer.
Og så ville de ha iskrem. Der gjorde jeg veldig lykke, for jeg sendte softismaskiner til alle plattformene, forteller Robertsen. – Da kunne de spise iskrem 24 timer i døgnet, og det var populært det!
Men etter noen år ble myndighetene veldig redde for at renholdet ikke skulle være godt nok, og maskinene ble sendt på land.
På «Ocean Viking» var det en gang en kokk som ville servere kolje. Han holdt på å få sparken, og fisken ble kastet over bord. Lutefisk var helt uaktuelt, og fiskeboller var det verste amerikanerne visste.
Enkelte forretninger i Stavanger la om vareutvalget sitt. Robertsen kjøpte mye av Middelthon, og han igjen kjøpte mye varer fra Lorenzen i Oslo. I Oslo var det Lorenzen som var best på salsa food. Kjøtt kom fra utlandet i transitt. Det var bare innom et lukket lager på land før det ble ført i containere ut i Nordsjøen. Amerikanerne ville ikke ha norsk biff. T-bone steakene kom fra England og biff fra Argentina, Brasil og Canada. Alt var av ypperste kvalitet. Men grønnsakene var norske. En leverandør fra Randaberg ble mye brukt. Han stilte opp på timen selv om telefonen kom klokka 24 om natten. Det var viktig, for båten lå ikke og ventet. Også de som skulle levere mat til Nordsjøen, måtte kunne arbeide etter oljeindustriens krav til effektivitet.
Kø i messa
På Ekofisk 2/4 Q-plattformen på Ekofisk-senteret hadde de et «temporary quarter» med plass for 70 – 80 mann. Folkene fra alle disse selskapene, Brown & Root og så videre, kom med helikopter tidlig om morgenen. Det var gjerne opp til 400 mann ekstra, og alle disse skulle spise. Men det var ikke plass til stort mer enn 35 mann i messa samtidig. Da fikk de beskjed om at de hadde så og så lang tid å spise for det var kø i gangen til langt ut i radiorommet. Det er nokså langt det. De hadde ikke mulighet for å skifte. Det var ikke plass til det. De måtte ta av seg yttertøyet og bootsene. Det var oljete og fælt, for det var ikke lov å gå med sko inn i messa. Der måtte de gå på strømpene.