Norges første havbunnsbrønner

Phillips søkte om å starte prøveproduksjon fra den oppjekkbare riggen Gulftide. Planen var at Gulftide, som opprinnelig var en borerigg, skulle fungere som produksjonsplattform fra juni 1971. Den skulle produsere fra de fire første lete- og avgrensningsbrønnene på feltet, boret i 1969 og 1970, som alle hadde vist rike forekomster. «Ocean Viking» ble våren 1971 hyret inn for å gjenåpne de fire brønnene, slik at de kunne settes i produksjon.

I forbindelse med boringen var det behov for dykkeoperasjoner. De ble utført av det franske selskapet Comex. Arbeidsdykking var på denne tiden langt fra ufarlig, og hastverket for å begynne å produsere olje bidro til at det skjedde en tragisk dødsulykke i mars 1971. Dette var den andre ulykken med dødelig utfall for en dykker på norsk sokkel.

Arbeidet gikk likevel sin gang, og fire ventiltrær ble montert på havbunnen rundt Gulftide. De kontrollerte hver sin brønn og var de første undervannsinstallasjonene på norsk sokkel. Teknologisk sett var dette en merkestein.

De hydraulisk styrte ventiltrærne som ble montert på toppen av brønnen var av merket National, produsert i USA. Det var første gang undervanns-«juletrær» ble brukt i så værharde områder og på så store dyp som på Ekofisk. Trærne som ble brukt på Ekofisk i 1971 var «tørre» ventiltrær som ble marinisert. Det vil si at de ble modifisert slik at de kunne tåle å stå på havbunnen. Det betyr for eksempel tilpasning for ytre trykk og for det korrosive miljøet en finner på sjøbunnen. At trærne var dykkeravhengige fremgår klart av at nederste hovedventil hadde ratt for operasjon med håndmakt.

Det ble lagt oljerørledninger og styrekabler fra hver av brønnene. Oljen og gassen ble ført opp til Gulftide via stigerør. Der ble olje, gass og vann separert i et anlegg på plattformdekket. Gassen ble brent av i flammetårnet, vannet ble ført tilbake til sjøen og oljen gikk videre i rør til to lastebøyer hvor tankskip var fortøyd når det ble lastet olje.

Det store amerikanske konstruksjonsselskapet Brown & Root hadde kontrakten på installasjonen av Gulftide og legging av rørledningene mellom brønnene og rørene som tok brønnstrømmen opp på plattformen.

Taylor Diving & Salvage Company utførte dykkeoperasjonene da Gulftide ble plassert. Dykkerselskapet fikk skipet to metningsdykkesystemer til Ekofisk-prosjektet. Det ene ble installert på en konstruksjonslekter, og det andre ble installert på Gulftide. Dette var de første metningssystemene i Nordsjøen.

Taylor utførte tilkoblingsarbeidet til den første brønnen, men de tre siste brønnene tok dykkere fra Ocean Systems seg av. Phillips krevde at også Ocean Systems skulle ha et metningssystem i beredskap, men det skjedde ikke. Ocean Systems foretrakk å la dykkerne bruke velprøvd tungt hjelmdykkerutstyr som var en trygg teknologi. De brukte ikke en gang dykkeklokke for å komme seg ned. Dykkeklokken tålte ikke så mye sjø, men med hjelmdykkerutstyr gikk det fint når dykkeren kom ned på tilstrekkelig dyp.[REMOVE]Fotnote: Swann, Christopher, The History of Oilfield Diving. An Industrial Adventure, 2007: 363-369. Arbeidet var tungt, og det måtte mye tilpasning til for at alt skulle bli som planlagt. Mekaniske koblinger ble brukt. Noen av dem hadde små O-ringer, mens andre hadde dimensjoner som krevde krankapasitet. Den siste brønnen ble gjort ferdig i løpet av fem dager, noe Phillips var godt fornøyd med.

Den 9. juni 1971, ble Gulftide offisielt åpnet av statsminister Trygve Bratteli. Produksjonen startet likevel ikke før 15. juni, og da bare fra én brønn. I september samme år kom brønn nummer to i produksjon, måneden etter var den tredje klar, og i februar 1972 var alle fire brønnene i drift. Produksjonstallene viste at de fire brønnene produserte 10 000 fat olje per døgn – hver, noe som ble regnet som svært bra.[REMOVE]Fotnote: Artikkelen er et utdrag fra boka: Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon i 50 år (2019), av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard.

Da de faste installasjonene kom i drift på Ekofisk fra 1974 og fremover, ble det ikke lenger produsert fra havbunnsbrønner. I stedet ble ventiltrærne plassert tørt på plattformdekket på stålunderstellene.

Den neste undervannsinstallasjonen på norsk sokkel kom i 1983 på Nord-Øst Frigg hvor den franske operatøren, Elf, installerte en brønnramme med seks brønner. Dette pionerprosjektet banet veien for bruk av undervannsteknologi på norsk sokkel.

Læringskurven på dette området har vært bratt – og fra å være en importør av subseautstyr til Ekofiskfeltet i 1971, har Norge blitt en verdensledende eksportør av undervannsteknologi. I 2019 står havbunnsbrønner for omkring halvparten av produksjonen på norsk sokkel.