Riksantikvaren vil dokumentere Ekofisk
Avslutningsplanen ble sendt på høring, blant annet til Riksantikvaren. I et brev til Statens forurensingstilsyn datert 20. mars 2000 skrev Riksantikvaren at «Ekofisk I er et meget viktig teknisk industrielt kulturminne fra nyere tid». Fredning av de 15 plattformene ble ikke ansett som verken praktisk eller formålstjenlig, og Riksantikvaren motsatte seg derfor ikke fjerning, deponering eller gjenvinning av disse kulturminnene, men anleggene burde dokumenteres før fjerning.
Riksantikvaren foreslo at et slikt dokumentasjonsprosjekt skulle bekostes av tiltakshaverne. Hensikten var å samle de nødvendige arkivalia før kulturminnene ble fjernet: «Det vil være aktuelt å kreve at relevante konstruksjonstegninger sikres, anlegget fotodokumenteres på en skikkelig måte, det foretas intervjuer av personer som deltok i prosjekterings-, anleggs- og driftsfasen og at de sosialhistoriske aspektene belyses på en systematisk måte. Med oljeproduksjonen vokste det fram en ny arbeiderklasse som arbeidet og bodde flere uker i strekk på arbeidsplassen.»[REMOVE]Fotnote: Brev fra Riksantikvaren til Statens forurensingstilsyn, 20.03.2000. «Konsekvensutredning for avvikling og deponering av Ekofisk I».
I september 2000 sendte Riksantikvaren derfor et brev til Phillips Petroleum Company Norway med ønske om å dokumentere Ekofisk som et kulturminne siden installasjonene utgjorde «noen av våre største og mest komplekse kulturminner fra vår nære fortid». Et dokumentasjonsprosjekt kunne både dokumentere de fysiske installasjonene, arbeidsmiljøet og samfunnskonsekvensene av Ekofisk.
Hvordan dokumentasjonsarbeidet skulle skje i praksis var ikke klart, men ganske raskt ble det tatt kontakt med Norsk Oljemuseum. Direktøren ved Norsk Oljemuseum, Finn E. Krogh, syntes dette var en oppgave som passet for museet: «Den viktigste dokumentasjonen er skriftlige kilder, film og foto. Blant gjenstandene må vi velge ut et representativt utvalg av verktøy, kontrollpaneler og plattformdeler,» uttalte han til Stavanger Aftenblad.[REMOVE]Fotnote: NTB, 23.09.2000.
Den 13. oktober 2000 ble det første møtet hvor muligheten for et samarbeid om et dokumentasjonsprosjekt ble diskutert, avholdt på Norsk Oljemuseum. Der var Gustav Rossnes fra Riksantikvaren, Stig S. Kvendseth fra Phillips Petroleum Company Norway, Finn E. Krogh og Nils Henrik Fuglestad fra Norsk Oljemuseum til stede. Phillips stilte seg da positiv til Riksantikvarens framlegg om dokumentasjon som alternativ til fysisk bevaring av innretningene. Kvendseth ga en bred orientering om fjerningsprosjektet, og Rossnes orienterte om de overordnede, nasjonale rammer for bevaring av industrielle kulturminner. Det var enighet om å opprette et forprosjekt for å definere rammer for et dokumentasjonsprosjekt.
Oljedirektoratet ble også involvert som en part i samarbeidet. 10. januar 2001 sendte oljedirektør Gunnar Berge et brev til Phillips Petroleum Company Norway og anbefalte selskapet å ta initiativ til å iverksette et forprosjekt så snart som mulig, og at Norsk Oljemuseum ble benyttet som utøvende faginstans i kulturminnearbeid av denne type på norsk kontinentalsokkel. OD ville yte faglig bistand i den grad direktoratet hadde kompetanse og ressurser til det.[REMOVE]Fotnote: Brev fra Oljedirektoratet til Phillips Petroleum Company Norway, 10.01.2001, «Ekofisk som kulturminne».
Den 22. januar 2001 kom det positivt svar på henvendelsen fra Phillips.[REMOVE]Fotnote: Brev fra Phillips Petroleum Company Norway til Oljedirektoratet, 22.01.2001, «Ekofisk som kulturminne». Dermed kunne arbeidet med et forprosjekt iverksettes. Som følge av det kom Kulturminne Ekofisk-prosjektet i gang, som det første i sitt slag for å dokumentere et petroleumsfelt på norsk sokkel. Arbeidet ble ledet av Norsk Oljemuseum i samarbeid med Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket. Senere er dette dokumentasjonsprosjektet omdøpt til Industriminne Ekofisk.
