Olje i rør til Teesside

Ilandføring til Norge var en umulighet på grunn av den dype Norskerenna. I stedet vedtok Stortinget med 90 mot tre stemmer at råolje og våtgass skulle ilandføres i Teesside i England mens gassen skulle til føres til de europeiske markeder via Emden i Vest-Tyskland.

For Phillips sin del var vedtaket overmodent. Alle praktiske forberedelser var gjort, og allerede dagen etter vedtaket kunne rørleggingsarbeidet til Teesside starte.

Anders Waale, senere leder for Phillips sitt Oslo-kontor, satt sentralt plassert da saken om ilandføring av olje og gass fra Ekofisk ble behandlet i Stortinget og har fortalt om sine inntrykk fra saken:

Ilandføring av olje og gass fra Ekofisk

– Det var en uhyre spennende fase! Vi kom oppi en situasjon som ikke vi hadde forutsett. Vi var muligens inne i et slags oversettelsesproblem, selv om det kanskje ikke er helt riktig å si det heller. Tillatelsene vi fikk i 1965 het utvinningstillatelse, oversatt til «production license»I navnet ligger jo faktisk at vi har en tillatelse til å utvinne, til å produsere, «production license» [produksjonslisens].

Det var riktignok skrevet i regulativet at vi måtte ha et samtykke for å legge rørledninger, men alle så vel på det som om det var noe som skulle ha med sikkerhet å gjøre, at valg av trasé var forenlig med norske myndigheters interesser, med fiskeinteresser og så videre. Det var først på et mye senere tidspunkt i prosessen enn i 1965, at Stortinget som en generell regel sa at olje og gass som hovedregel må ilandføres i Norge.

Paragrafene kunne jo tolkes slik at oljen skulle føres i land til Norge i tankskip. Det ville ikke være noe problem. Det som var problemet var når vi begynte å snakke om pipelines for olje (og senere for gass).

I planleggingsfasen var det mange alternativer. Vi gikk gjennom mange faser. Det var ikke mulig å legge rørledning inn til Norge på grunn av Norskerenna, som ligger like utenfor kysten og er veldig dyp. I regulativet var det også krav om at vi skulle kunne reparere oljeledningen. Men ikke kunne vi legge den der, det var for dypt, og ikke kunne vi reparere den hvis vi hadde kunnet legge den. Det var for dypt det også, med datidens teknologi.

– Men ble det ikke utredet et alternativ for ilandføring til Norge, til Egersund?
– Jo, utredet, men det ble forkastet på grunn av Norskerenna, på grunn av dybden. Vi hadde jo også den morsomme episoden at LO plutselig kom inn i bildet og fortalte at Norskerenna var ikke så dyp som vi trodde den var, for de hadde vært i Japan og fått oppgitt andre tall. Men det viste seg at de snakket i favner, og vi snakket om meter. Etterpå var de meget beskjemmet over at ikke de hadde gjort hjemmeleksen sin bedre.

Goethe-utvalget

– Goethe-utvalget ble nedsatt for å utrede ilandføringsalternativer. Der var det blant annet lagt opp en mulighet for å legge rør over Norskerenna. Det kunne gå en stor rørledning fram til Norskerenna, som kunne deles opp i en spagetti-rørledning over selve renna. Det ville være mindre risiko med flere tynne rørledninger. Hvis det skjedde noe med den ene, ville transporten fremdeles kunne gå gjennom de andre «spagettirørene». Men dette ble forkastet. Man så også på muligheten for å bygge en svær øy ute på Ekofisk, rett og slett, en terminal midt der ute. Det ble også forkastet. Etter alle mulige studier og vurderinger ble det til sist ilandføring på kontinentet, eller UK, som var det beste alternativet. Igjen hadde vi gjort veldig grundige undersøkelser. Blant annet stiftet Phillips to selskap, nærmest for å være føre var. De ble kalt Norsea Oil AS, og Norsea Gas AS. På et senere tidspunkt ble Norsea Oil strøket. Mens Norsea Gas, eksisterer den dag i dag. Terminalen og terminalbygget i Emden er eid av Norsea Gas.

– Norske myndigheter ville vel ha litt igjen, som en kompensasjon for å føre olje over til Teesside, og gass til Emden?
– Ja, nå snakker du nesten som de norske myndigheter. Vi følte i utgangspunktet at betingelsene i produksjonstillatelsen, i utvinningstillatelsen, med å betale royalty og betale skatt til Norge, bringe olje tilbake til Norge og så videre, var betingelsene våre for å produsere. Vi ventet ikke at dette norske fenomenet, et nytt løyve for ilandføring, skulle medføre ytterlige betingelser. Men det var jo nettopp det som skjedde. Det var noen meget spennende og vanskelige forhandlinger, som det har vært skrevet mye om.

Vi forhandlet med et utvalg der Jens Chr. Hauge og Arve Johnsen var toneangivende på den andre siden. Fra vår side var det toppfolk fra alle selskapene i gruppen.

Vi ønsket ilandføring til England.

Vi var villige til å imøtekomme visse betingelser, men hver gang vi følte at vi hadde imøtekommet den norske stat og budskapet ble overbrakt departementet, kom det enda flere betingelser. Arve Johnsen har blant annet skrevet en del om dette i sin bok.

Det startet med at vi mente at Ekofisk-lisensen skulle eie oljeledningen og bekoste alle utgifter. Men det endte opp med at Statoil skulle inn. Det ble dannet et eget selskap, som skulle eie olje- og gassledningene. Dette selskapet skulle eies 50 prosent av Statoil og 50 prosent av Phillips-gruppen. Phillipsgruppen skulle være ansvarlig for 90 prosent av lånekapitalen.

Med 90 prosent av lånekapitalen pluss halvparten av aksjekapitalen, ble Phillips-gruppen ansvarlig for 95 prosent av alle utgifter i forbindelse med rørledningen, men eide bare halvparten av selskapet. Det var ganske brutalt.

– Halvparten av selskapet og 95 prosent av kapitalen?
– Aksjekapitalen utgjorde 10 prosent av investeringene. Statoil skulle stå for halvparten av aksjekapitalen, halvparten Phillips-gruppen. De øvrige 90 prosent av investeringene sto Phillipsgruppen for. Dermed ble det 95 prosent til sammen.

– Statoil var den gang et nyopprettet selskap? Stortinget vedtok å opprette Statoil 14. juni 1972.
– Ja, Statoil var så vidt kommet i gang, dette var det første prosjektet de hadde. Det var meget vanskelig. Resultatet lignet ikke på noe som har skjedd verken før eller siden. Vi forhandlet hele tiden ut fra den forståelse at den norske aksjeloven ikke skulle gjelde på ett punkt, nemlig at styreformann skulle ha dobbeltstemme. Det var allerede avtalt at Statoil skulle ha styreformannen.

Ilandføringssaken behandles i Stortinget

– Hvis vi hadde godtatt at styreformannen skulle ha dobbeltstemme ville vi ikke hatt noe å si, bare hatt hele eksponeringen når det gjaldt å være ansvarlig for rørledningen. Statoil hadde den gangen ikke noen organisasjon å snakke om. De hadde heller ingen erfaring. At de eventuelt skulle sitte i førersetet og styre med våre penger, var bare noe vi ikke kunne godta. Bankene som skulle låne oss penger, ville heller ikke godta det. Det var jo et veldig viktig poeng.

Det hadde vært en forutsetning hele tiden, at styreformann ikke skulle ha dobbelt stemme.

Stor var vår bestyrtelse, selvfølgelig, da vi dagen før saken skulle behandles i statsråd, fikk forelagt det endelige dokumentet hvor det sto at norsk lov skal gjelde, med andre ord, at styreformann skulle ha dobbelt stemme. Det ble en meget lang kveld og natt for oss på Oslo-kontoret.

Det endte opp med at, neste morgen, før Ingvald Ulveseth, som den gang var industriminister, gikk i statsråd fikk han besøk av Fox Thomas. Han fortalte senere at han hadde kommet inn til Ulveseth og viftet med konvolutten og sagt noe sånn som at «Here’s the mail man!» Han la fram brevet, som alle i Phillipsgruppen var skjønt enige om, nemlig at vi kunne ikke, under noen omstendigheter, akseptere at formannen fikk dobbeltstemme.

Som et resultat av dette ble meldingen utsatt. Vi hadde da den unike situasjonen at de aller fleste journalistene hadde fått og lest meldingen, mens de som skulle behandle den ikke hadde fått den. Industrikomiteen trodde vel kanskje ikke at Phillipsgruppen ville være så fast i sin motstand, men det var en nødvendighet. Resultatet ble et ekstraordinært statsråd, hvor det i meldingen ble spesifikt nevnt at styreformann ikke skulle ha dobbeltstemme.

Stortingsbehandling av alt dette her skjedde 26. april 1973. Jeg satt på tilhørerplass og hørte på den politiske debatten, som endte med et overveldende flertall for at dette ble godtatt. Jeg kunne gå tilbake til Bristol Hotell der alle toppfolkene i gruppen som hadde deltatt i forhandlingene helt til siste slutt, var samlet. De satt der og hørte lettet på at jeg kunne fortelle at nå var alt i orden. Og plutselig fikk alle det travelt med å videreformidle beskjeden til sine respektive selskaper.

Rørleggingen starter

– Bare 24 timer etter at Stortinget ga sin tilslutning, begynte leggingen av rør. Dette igjen er jo helt unikt. Det er ikke vanlig i Norge å sitte ferdig og bare trykke på knappen når man har fått en offisiell tillatelse. Man venter først på den offisielle tillatelsen, og så begynner forberedelsene. Men vi hadde ikke tid til en slik omstendelig prosedyre.

På denne tiden var det knapphet på stål. Stålprisene var veldig høye, så vi måtte sikre oss det nødvendige stålet til høye priser. En annen ting var at det var knapt med kapasitet ved de forskjellige verftene. Men vi hadde nærmest tatt for gitt at «noe blir det ut av dette her», så vi hadde forberedt oss og kjøpt inn stål og fått laget rør slik at vi var klare til å gå i gang. Dermed kunne vi starte på legging av oljeledningen så snart vi hadde fått klarsignal. Senere begynte vi på gassrørledningen.

– Både olje- og gassrørledningssaken ble behandlet i Stortinget samtidig?
– Ja, og vi hadde gjort alt forarbeidet, fått rør, lektere, og alt mulig utstyr på plass: Dermed kunne vi begynne rørleggingen med en gang. På den måten kunne vi kappe inn hele prosjektet med kanskje et par år.

Olje til Teesside og NGL til Rafnes

– Raffineriområdet i Teesside var også kjøpt opp og planlagt?
– Ja, bortsett fra at det omtales ikke som raffineri-området. Det er et raffineri i Teesside. ICI [som Phillipsgruppen har eierinteresser i] har et raffineri der. Phillipsgruppen bygde en mottaksterminal. Den raffinerer ikke noen ting, den bare får oljen inn under stort trykk, og så skal oljen reduseres og stabiliseres.

Apropos det å gi noe tilbake til Norge, så var en av betingelsene at vi skulle stille til rådighet, eller føre tilbake til Norge, råstoff, som våtgass, NGL, Natural Gas Liquids. Dette råstoffet skulle brukes på Rafnes i forbindelse med den petrokjemiske industrien som ble bygd opp der. Dette ble, på en måte, en sukkerbit i forbindelse med at vi fikk ta oljen til Teesside. Dette skapte arbeidsplasser og aktivitet i Norge. Til og med skipene som fraktet NGL til Norge representerte en viss aktivitet. Det var Helge R. Myhres Rederi som fikk de første lastene. «Hera» het det første skipet som ble produsert for dette formålet. Det ble bygget ved Moss Rosenberg Verft i Moss. Flere båter kom etter. De har gått trygt og trofast, og går vel den dag i dag.

– Det var vel også snakk om gasskraftverk i Norge? 
– Det var kanskje snakk om det, men husk at for å få det til, måtte man ha en rørledning inn. Det er først lenger nord der Norskerenna flater ut, at det er mulig. Det har jo vært mange spekulasjoner med å få gassen over til Østlandet, men det har aldri blitt noe av. Det var klart for alle som var med i disse forskjellige utvalgene, at det var ikke stort nok marked for gass i Norge. Selvfølgelig kunne gassen gjøres flytende, slik som man gjør i Alaska. Der har Phillips en terminal som de har operert i mange år, som sender flytende gass til Japan. Statoil har lignende planer i Nord-Norge med eksport av gass fra Snøhvit-feltet til Statene. Men den gangen var det ikke et reelt alternativ.

Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde 2. desember 2002 (utdrag)