Tommeliten i drift
Tommeliten som ble bygget ut med havbunnsbrønner var et pionerprosjekt for Statoil. Produksjonsrammen med plass for seks brønner ble bygget på Moss Rosenberg Verft. Den veide 800 tonn og målte 42 x 26 x 12 meter.
Utvinningstillatelsen 044 for Tommelitenfeltet ble tildelt i 1976. Feltet ligger 11,8 km vest for Edda og består av to forekomster; Gamma og Alpha.
Opprinnelig skulle Tommeliten bygges ut som en selvstendig plattform med gassproduksjon til Emden, men etter oljekrisen i 1986 ble det for dyrt. I stedet gikk Statoil inn for en undervannsløsning, noe Phillips ikke likte og de trakk seg ut.
Eierne av Tommeliten ved utbygging var Statoil, 70,64 prosent (operatør), Fina 20,23 prosent og Norsk Agip 9,13 prosent.
Phillips hadde likevel god bruk for gass fra Tommeliten. Litt av den ble brukt til injeksjon i de gamle brønnene på Edda, noe som gjorde at produksjonen fra Edda økte betydelig. Gassen som ble injisert sivet opp i reservoaret og ble i neste omgang produsert fra Edda. Dermed ble den produsert to ganger!
Siden vanndybden var cirka 80 meter, ble undervannsoppgavene gjennomført ved hjelp av dykkere. For å kunne gjennomføre utbyggingen raskt ble en forboringsramme plassert over Gamma. Boringen startet umiddelbart etter installasjonen. Beskyttelsesrammen med manifold ble produsert på Rosenberg, på same tid som boringen foregikk.
Skolisse skaper problemer
Under installasjon på Tommeliten hadde en tre undervannsovervåkingssystemer tilgjengelig. Under kompletteringen var begge de fjernstyrte ROV-ene ute av drift samtidig, og det ble besluttet å sende en person (Per Moi, nå i Subsea7) ned i en Mantis. Men straks han var kommet ned på bunnen hørte de i kontrollrommet ham rope: «Få meg opp, få meg opp». Det var jo merkelig syntes den amerikanske lederen siden Mantisen nettopp var kommet ned på bunnen. Men det som hadde skjedd var at Moi hadde satt skolissen sin fast i luken som lukket Mantisen. Det var nok til at vannet sivet inn i fartøyet.
Løse skruer og buktende rør
Det skjedde flere uhell. Skruene som ble brukt for å feste hendlene til ventilene på operasjonspanelet for hver brønn, eroderte. Det var brukt vanlige unbrakoskruer, men sporet var borte. Ved hjelp av dykkere ble alle skruene skiftet ut med riktig metall og utvendig hode.
Ved inspeksjon av bunnramme før oppstart, ble flere bolter savnet i flenshullene sine. De ble funnet på havbunnen. To dykkerfartøyer («Seaway Pelikan» blant annet) hadde fire ukers arbeide med å skifte ut alle boltene i rørflensen på bunnrammen, rørledningen og under Edda. Det førte til forsinket oppstart.
Statoil la tre undersjøiske rørledninger som forbinder Tommeliten med Edda-plattformen, to produksjonsrørledninger og en testrørledning. Produksjonen fra Tommeliten gikk inn i Ekofisk-systemet og ble transportert derfra til Emden.[REMOVE]Fotnote: PhillipsNytt, oktober 1988 og PhillipsNytt, nr. 3, 1987.
Etter en tid i produksjon for å varme opp rørene, ble rørledningen inspisert. Det hadde vært en lang diskusjon mellom spesialister hvorvidt ledningene skulle graves ned og etterfylles med masse, eller om ledningene skulle legges ned i grøfta og la naturen etterfylle denne. Meningen var at ved oppvarmingen skulle ledningene bukte seg mellom veggene i grøfta og ikke komme ut av denne. De som ønsket tildekning var skeptisk til dette, siden friksjonen ville være forskjellig på flere plasser.
Inspeksjonen viste at rørene på flere plasser, var ute av grøfta. Den verste såkalte Upheavel Buckling var cirka 30 meter lang og 5,5 meter høy. Det så ut som det var blitt liv i røret! Ledningen måtte sikres.
For å støtte røret ble det bestemt å henge på plass-støpte sementstøtter. Det foregikk ved at spesiallagde plastsekker (telt) med seler i toppen ble stroppet fast på rørene ved hjelp av dykkere. Sekkene var så lange at de rakk ned til sjøbunnen. De hadde flere rom i høyden som det ble fylt sement i, med slange fra en båt. En begynte med å fylle sement i den nederste lommen, og fylte deretter gradvis opp til de kom i kontakt med røret. Stein ble senere dumpet over ledningen på en optimal måte slik at en fikk stein både under og over røret. Det var i alt seks «upheaval». De minste buktningene ble det bare dumpet stein under og over. Det gikk med en båtlast med 8000 m3 stein for tildekkingen slik at røret lå trygt og var overtrålbart.[REMOVE]
otnote: Hans Birger Hansen i intervju med Kristin Øye Gjerde, 01.12.2015.
Vanninnsprøytingsprosjektet i fase IINy helikopterterminal på Sola