Første norske boreleder
Pioner i Oljedirektoratet
Våren 1972 fikk jeg jobb på Oljekontoret som var Industridepartementets oljeavdeling i Oslo. Det var første gang jeg kom i kontakt med Ekofisk. Jeg skulle ivareta norske interesser, og jeg hadde masse å gjøre med Phillips som hadde ting som skulle utføres. Det ble boret, og Gulftide kom på plass.
14. juni 1972 ble Oljedirektoratet og Statoil vedtatt opprettet. Vi som jobbet på Oljekontoret fikk valget om vi ville gå til Oljedirektoratet eller om vi ville gå til Statoil. Ingeniørmiljøet på Oljekontoret delte seg 50 – 50.
Halvparten gikk til Statoil og halvparten til Oljedirektoratet. Og jeg var av dem som valgte Oljedirektoratet. Rent praktisk flyttet ikke Oljedirektoratet til Stavanger før våren 1973. Grunnen til at jeg da valgte Oljedirektoratet, var mer i påvente av andre oppgaver senere. Jeg ønsket meg en operativ jobb i et oljeselskap, men ikke nødvendigvis Statoil. I Statoil var det alt for tidlig å få den typen jobb. Jeg var i Oljedirektoratet til 1974. Så begynte jeg å jobbe i Odfjell Drilling i Bergen og var der i fem år.
Sent i 1978 begynte jeg å jobbe i Phillips. Da hadde jo de opplevd Bravo-utblåsningen i 1977. Etter det måtte de doble antallet boreledere eller Drilling Supervisorer.
Det var masse Phillips-folk der, men også en del konsulenter, alle sammen utlendinger. Så da jeg begynte i Phillips like før jul i 1978, var jeg den første norske som ble ansatt som boreleder – på nattskift. Det var på Eldfisk-Alpha. (Eldfisk 2/7 A)
Odfjell eller Phillips
– På den tiden var vel store deler av Ekofisk-senteret bygd ut?
– Ja, Ekofisk-tanken ble jo plassert i 1973. Det var på den tiden jeg jobbet på Oljekontoret og senere Oljedirektoratet. Jeg så jo Tanken bli plassert, og jeg opplevde at Ekofisk 2/4 A kom på plass. Men så forlot jeg Oljedirektoratet og gikk over på kontraktørsiden og jobbet i Odfjell Drilling & Consulting Co en periode. Da jeg kom tilbake og begynte å arbeide for Phillips i 1978 var alle plattformene på plass på en helt annen måte. Og da begynte boringen, litt avbrutt av konstruksjonsarbeider før selve produksjonen startet på de forskjellige plattformene etter hvert som de ble ferdigstilt.
– Det var hovedsakelig produksjonsboring jeg drev med på Ekofisk. Det var en kombinasjon av boring og «work overs» det vil si brønnoverhaling, vi boret nye brønner og så videre.
Feltene lå jo der, og det gjaldt å få opp reservene. Men jeg har jo også vært med på leteboring inne i Ekofiskområdet for å finne nye strukturer. Fra sommeren 1979 jobbet jeg som boreleder på en leterigg cirka ett års tid. Den het «Haakon Magnus», men senere ble den omdøpt til «Borgny Dolphin». Det var Fred Olsen som kjøpte den.
– Var du involvert på Ekofisk mens du jobbet i Odfjell?
– Nei, da jobbet jeg fortrinnvis på Frigg. Jeg har boret mange brønner på Friggfeltet, cirka 12 brønner. Grunnen til at jeg sluttet i Odfjell var at det siste året hadde jeg absolutt ingenting å gjøre. Da hadde en av riggene våre gått på grunn og vi satt og ventet på å få en ny rigg som jeg skulle ha ansvaret for, men riggen kom aldri. I mellomtiden var jeg rundt og pratet med kjente og så tilbød Phillips meg jobb. Jeg sa til Odfjell i Bergen at jeg kunne tenke meg å jobbe litt for Phillips. Odfjell syntes det var en god ide, og var villig til å gi meg permisjon ett år for å lære produksjonsboring. Det var et satsingsområde for dem på den tiden. Men da året var gått, hadde jeg fortsatt lyst å være i Phillips, og tok ett år til. Men jeg hadde det fint ute på Ekofisk for Phillips, så da jeg hadde vært der i to år, bestemte jeg meg for å bli i Phillips. Og det var begynnelsen på de 12 årene jeg var der.
Hvordan foregår produksjonsboring?
– Kan du forklare hvordan produksjonsboring foregår?
– Det skiller seg ikke stort fra leteboring, bortsett fra at man har funnet selve feltet. Så skal man prøve å få ressursene ut, og da gjelder det å få plassert brønnene riktig slik at man kan få tappet reservoaret. Da er det en prosess der man borer og setter de forskjellige størrelsene av foringsrør og til slutt kommer man ned til reservoarsonen. De brønnene vi hadde den gang var veldig primitive i forhold til de brønnene som bores i dag. På den tiden hadde man ikke muligheten til å styre brønnene på samme måte som i dag. Ut fra den kunnskapen man hadde, var brønnene fantastisk fine. Men rent reservoarmessig hadde man ikke den gangen muligheten til å bore horisontalt. Når man kom opp i 70 grader, syntes man at man boret nærmest horisontalt den gangen. Men i dag borer man jo horisontalt og faktisk oppoverbakke. Utviklingen begynte vel å dra i vei til der vi er i dag helt på slutten av 1980-tallet. Da begynte ting å skje, og videre på 1990-tallet. Det har skjedd et kvantesprang – en utrolig utvikling.
– Hvilket mannskap kreves for å utføre en boreoperasjon?
– Riggens mannskap den gang var 26 – 28 mann. Boremannskapene var ansatt i forskjellige selskaper. Reading & Bates, Marine Drilling / Dolphin, Loffland Brothers – og Moran Brothers (senere kjent som Morco, så Norcem Drilling, så Aker Drilling og så Transocean Drilling) som skulle bli enerådene fra 1983 frem til 1992 Boremannskapene sto for driften av selve riggen. Så hadde vi tjenester på sementering fra Dowell, Haliburton og BJ. De som sto for retningsboringen var Eastman i veldig stor grad, og det var Target Drilling som var et Aker Drilling selskap. Logging ble drevet av Schlumberger eller Western Atlas. Og så var det Weatherford som sto for casingtjenester. Det var et samarbeid mellom utrolig mange selskaper.
– Hvor mange Phillipsansatte var inne i systemet?
– Det var to som hadde ansvar for boretjenesten. En senior boreleder på dag og junior boreleder som nattmann. En ting som var spesielt for Phillips var at vi hadde en sentral boreoperasjonsleder. Han satt som koordinerende punkt borte på Hotellet. Når vi rapporterte, rapporterte vi til ham, så samlet han sine rapporter til land. Så fikk vi ingeniører ut når det var spesielle behov, eller det skjedde spesielle operasjoner. Men ellers var vi selvhjulpne på riggen. Min funksjon fra 1978 til 1981 var som nattmann. Fra 1981 avanserte jeg til senior boreleder. Fra 1983 var jeg boreoperasjonsleder og satt vekselvis borte på Hotellet (Ekofisk 2/4 H). Sommeren 1983 begynte vi leteboring på Træna-banken i Nord Norge. Da var jeg basesjef der oppe. Så satt jeg vekselvis inne på land og var ansvarlig for alle boreoperasjonene og var litt ute og ble brukt i forskjellige forbindelser. Deretter var jeg fullt på land, og var på land i seks år. På slutten hadde jeg også ansvaret for boreoperasjoner i Danmark hvor vi i 1988 / 89 hadde en brønn boret på land og en til havs.
– Da du jobbet som boreleder ute, hva gikk jobben ut på? Var det mye møtevirksomhet?
– Nei, aldeles ikke. Det var veldig praktisk. Det gjaldt å følge med mannskapet. Vi hadde våre ting å se etter, våre rutiner, særlig ting som angikk sikkerheten. Boringen skulle utføres slik vi hadde planlagt det, etter den planen som var laget i Tananger, og som igjen var godkjent av Oljedirektoratet. Regelverket og krav til sikkerhet ble utrolig innskjerpet etter Bravo-utblåsningen, som avdekket veldig mange svakheter.
– Det medførte blant annet at det ble flere folk i boreledelsen?
– Ja, før den tid hadde boreleder sengen sin ute på kontoret. Han sov og jobbet mer eller mindre ut fra samme rom. Han hadde døgnvakt. Så lenge alt gikk greit, var ikke dette noe problem. Men oppstår det problemer…. En mann kan bare holde det gående så og så lenge. Så blir han sløv og de kritiske signalene som skulle fått ham til å reagere går rett forbi. Og plutselig så skjer det ett eller annet. Det var det vi skulle påse, at det ikke skjedde uventede ting.
Hierarki i jobben
– Det har vel aldri vært noen tilsvarende hendelser som Bravo-utblåsningen på norsk sokkel senere?
– Nei, det har vel vært noen små tilløp. Men ikke for vårt vedkommende. Det var en veldig fin gjeng å jobbe sammen med. Vi hadde en fin sammensatt organisasjon i Phillips. Enkelte liker ikke hierarki. Men vi hadde det. Hvis du er i et system der lederen er en erfaren person som har respekt, så er det alle tiders. I den tiden var det en stor oppbygging av de norske selskapene; Statoil, Hydro osv. Vi syntes å merke en stor grad av frustrasjon på noen av nivåene der. Der var det veldig mange som skulle inn den samme trange døren, alle var på samme alder osv. Det var veldig mye knuffing og albuer. Men i Phillips var det erfarne folk, og du innordnet deg. Du visste at du hadde gleden av disse som jobbet over deg, eller ved siden som hadde et hav av erfaring. Det var få av dem som hadde under 20 til 25 års erfaring.
– Du var den første norske boreleder i Phillips. Jobbet du mest sammen med amerikanere?
– Ja, kun det. For meg var dette noe nytt. Men de var villig til å dele sine erfaringer med meg. Det var mye eldre folk. Til å begynne med var det svært få folk på min alder. Det kom etter hvert flere over på min alder fra Amerika.
– Hadde de mest erfaring fra landboring?
– Nei, ingen av amerikanerne kom over som grønne. Ingen av dem kom kun fra landboring. De hadde vært innom problemene knyttet til offshoreboring.
Amerikansk miljø
– Hva med kulturforskjeller mellom nordmenn og amerikanere?
– Jeg jobbet midt i det. Mitt miljø var mer eller mindre amerikansk. Andre opplevde gjerne amerikanere som enkeltpersoner i et norsk miljø der nordmennene måtte tilpasse seg amerikanerne. Det kunne være en større grad av frustrasjoner der. Boremiljøet var et eget miljø, ikke lukket på noen måte, for vi var avhengig av kommunikasjon med alle andre rundt oss. Vi hadde våre spesifikke og veldig fokuserte arbeidsoppgaver, og vi holdt på med vårt i et fint miljø.
– Men det var vel flere nordmenn som arbeidet med boring lenger nede i hierarkiet på kontraktørsiden i boring?
– Ja, men de hadde sitt forhold mot sine organisasjoner igjen. Innenfor operasjoner offshore synes jeg det var en veldig fin innordning. Det var ikke mye kulturkollisjoner. Enkeltepisoder fantes det selvsagt over alt. Det hadde vært rart om vi ikke skulle ha noen «utblåsninger» av og til.
– Du var på Eldfisk til å begynne med. Har du arbeidet på flere av installasjonene i Ekofisk-området?
– Ja, de eneste installasjonene jeg ikke har vært i direkte operasjon på er de to Albuskjell-plattformene. Jeg begynte på Eldfisk Alpha, så Eldfisk Bravo, Edda, Eko Alpha, Bravo, Charlie, Delta, Tor og Cod. Da jeg begynte i 1978/79 og fram til 1981 var det maksimum av aktivitet der ute. Vi hadde 11 plattformer i drift innenfor et område som du kunne se nesten fra den ene enden til den annen, dvs. Cod kunne du jo ikke se. Det var et utrolig antall operasjoner på gang og mange mennesker involvert, og en koordinering som savnet sidestykke. Disse som drev koordineringen av dette fra 2/4 H og ikke minst fra land gjorde en kjempejobb for å få det hele til å gå.
Oppstart på Edda
– Den eneste plattformen jeg virkelig var med på fra begynnelsen var Edda-plattformen. Der boret og satte vi de første foringsrørene i bakken.
– Hvordan artet arbeidslivet på Edda seg?
– I og med at det var boring som kom først, var det til å begynne med boreleder som var plattformsjef. Det var ikke noen andre der bortsett fra noen mekanikere og noen som holdt på med konstruksjon, og så var det catering. Men den øverste representanten for Phillips om bord var boreleder, som da også var plattformsjef. Slik var det inntil produksjonsfolkene kom om bord. Da var det de som overtok. Det var jo tross alt en produksjonsplattform og ikke en boreplattform. Vi var jo ute på plattformen kun for å installere brønnene.
Så lenge det bare var vi borefolkene som holdt på, hadde vi en herlig tid. Det var ingen andre vi trengte å be om tillatelser, for det var bare oss som holdt på.
Når man hadde vent seg til denne tilværelsen, var alltid litt småfrustrasjoner når boreleder måtte kommunisere med de som etter hvert kom om bord for å være ansvarlig for produksjon og drift. I tillegg til boring ble det utført konstruksjonsarbeider for å knytte opp rørsystemer og gjøre ferdig for produksjon. Produksjonsfolkene som var kommet om bord var nå sjefer, så når vi skulle gjøre ett eller annet f. eks gjøre klart nedihullsverktøy som inneholdt eksplosiver, gjøre klart for å perforere eller skyte hull i casingen i foringsrørene, da måtte vi sørge for å få radiotaushet og stoppe sveisearbeider. Vi kunne ikke risikere at det kom en eller annen slags krypstrøm i systemet, slik at når vi holdt på å gjøre ferdig oppe på boregulvet, så eksploderte det før det var meningen. Nei, det var mange ting å forholde seg til, men igjen var det rutiner som var lagt opp, alt fra å stenge ned brønner, til hva man måtte ta hensyn til ved tunge løft. Det skulle ikke løftes tunge laster over områder hvor det var ledninger eller beholdere under trykk. Etter hvert kom Phillips’ eget regelverket og prosedyrer slik at man hadde dem å forholde seg til.
– Utviklet Phillips sitt eget regelverk internt?
– Ja, regelverket ble utviklet i et samspill med Oljedirektoratet. Oljedirektoratet trakk gjerne inn sine erfaringer fra andre felt som de delte med de andre operatørene. Men stort sett var vi ganske godt dekket med våre egne prosedyrer.
– Hvem var det som avgjorde hvilke kontraktører som skulle brukes?
– Det var stort sett administrert fra land. Det var kontraktperioder som gikk på så og så mange år. Så ble de gjerne fornyet, og av og til ble det nye leverandører av tjenester.
Vanninnsprøytingsprosjektet
– Er det noen prosjekter du har vært med på som har vært særlig interessante eller utfordrende?
– Ja, 2/4 K-prosjektet, vanninnsprøytingsprosjektet, var interessant. Vi hadde fra før Eko-Bravo (Ekofisk 2/4 B) med en vanninjeksjons pilot-brønn. Det var B-12 som ble brukt til å pumpe vann i for å se hvordan vann oppførte seg ned i reservoaret.
Men jeg vil gjerne gå litt tilbake til 1972. Da jobbet jeg på Oljekontoret og var med på et møte med en av toppingeniørene i Phillips Norge, Fred Cumpf. Han ble spurt direkte om Phillips så noen mulighet for å få ut noe mer av reservene på Ekofisk.
Da Ekofisk ble funnet og erklært kommersielt, var utvinningsgraden på 22 prosent. Senere sank den til 17 prosent.
Den gang ble denne utvinningsgraden regnet som akseptabelt, noe det langt fra var. Men det var med den teknologien man hadde. Så spurte vi om Phillips hadde noen ideer eller noen planer om f. eks å pumpe vann inn i Ekofisk. Men svaret vi fikk var: «Aldri.» Cumpf mente at det lot seg ikke gjøre, at det var teknisk umulig, så det siste man ville pumpe ned i formasjonen var vann. Man kunne tenke på andre ting som gass for eksempel, men vann, «no way». Idag blir det pumpet 1 million liter vann inn i reservoaret hvert døgn. Man pumper inn over dobbelt så mye vann som man får opp av olje.
Tilbake til vanninjeksjons pilotprosjektet på Eko Bravo – dette virket bra. Så besluttet man å gå i gang med vanninjeksjonsprosjektet. K-prosjektet var det første vi så på. Vi fikk tak i en oppjekkbar plattform som skulle forbore. Det vi gjorde var at vi først satte opp en plan for K-prosjektet for hvordan brønnene skulle være. Så bygget vi en stålramme som ble plassert på sjøbunnen. Denne stålrammen var en del av understellet som 2/4 K plattformen senere skulle passe inn i. Så fikk vi tak i en oppjekkbar plattform «Dyvi Beta». Den sto over bunnrammen ved siden av Eko Bravo og boret i et par år før 2/4 K plattformen var ferdig. Når den var ferdig, gikk «Dyvi Beta» til andre oppdrag. Så satte man jacketen til K-plattformen over bunnrammen, og så satte man selve plattformdekket opp på toppen.
I den forbindelse skulle vi ha en hovedrigg på K-plattformen og en mindre rigg som støtterigg. Hovedriggen på K tok vi fra Edda. Den ble ikke brukt på Edda, og det var heller ikke planer for videre bruk av denne riggen her. Reservoaret på Edda var veldig dårlig. Vi tok riggen på land for en overhaling, som blant annet inkluderte installasjon av et nytt boretårn. Boretårnet som hadde vært på Edda var gammelt og dårlig, samtidig som OD’s regelverket hadde endret seg i mellomtiden. Den nyoverhalte og oppgraderte riggen fra Edda ble så installert på K. Så fikk vi bygget en liten støtterigg til hovedriggen, slik at K-prosjektet skulle kunne akselereres.
På Ekofisk hadde vi nummer på riggene våre. Hvordan dette nummersystemet egentlig oppsto har jeg aldri tenkt på, men den riggen som var på Edda, var rigg 48. Riggen som var på Eldfisk Bravo var nr. 49. Så flyttet vi rigg nr. 48 bort på K, og den nye riggen ble nr. 50. Dermed ble rigg nr. 50, som ble bygget i Tyskland, stående ved siden av rigg 48 på 2/4 K.
K-prosjektet var en suksess uten sidestykke, Vi boret 28 brønner på 2,5 år. Det var en utrolig aktivitet.
Når dette prosjektet var ferdig, ble rigg nr. 50 tatt på land og senere solgt. Så gikk riggen til Shell og ble brukt på britisk sektor til akkurat det samme som vi hadde brukt den til på K-plattformen. Deretter ble riggen stående i England. Det artige i alt dette her, er at riggen til sist ble kjøpt av Polaris Rig Management. Riggen er nå oppgradert og heter Rigg 2000 og er i arbeid på Ekofisk i forbindelse med pluggearbeidene på gamle Ekofiskplattformer.
– Ble Ekofisk 2/4 K bare brukt til vanninnsprøyting?
– Ja, fra Ekofisk 2/4 K-plattformen går det brønner til hele Ekofiskreservoaret. Selve Ekofiskområdet består i dag av åtte individuelle felt. Og K-plattformen sørger for vanninjeksjon til selve Ekofiskstrukturen.
– Hvor lange er brønnene som går fra Ekofisk 2/4 K?
– De lengste er vel 22.000 fot. I meter tilsvarer vel det ca 7 km. De lengste brønnene på norsk sokkel som det er teknisk mulig å bore er på 11 – 12 km. Men det er ikke, etter det jeg vet, boret så lange brønner på Ekofisk.
– Hvor dypt går brønnene?
– Alle sammen går ned til ca. 3000 meter, for det er der reservoaret på Ekofisk er, på 10.000 fot. På Ekofisk er det to reservoarsoner. Det øverste kalles Danian og det nederste er Creatatious. Den øverste kaller vi lokalt for Ekofiskformasjonen. Den andre kalles Tor-formasjonen og den er i Kritt. Det er en tett sone på 20 – 30 meter som skiller de to. Når du satte produksjonsrøret ned i reservoaret, så gjaldt det å finne denne tette sonen, for det er det siste stedet du må skyte hull. Du måtte skyte enten over eller under.
– Hvor lenge kan brønnene produsere før de må skiftes ut?
– På Ekofisk har du hatt problemet med at reservoaret har seget ganske mye, gjerne 20 – 30 meter. Når dette siger har rørene hatt en tendens til å knekke og da må de skiftes, og du må finne nye baner.
– Vanninnsprøyting har vel også hatt som funksjon å hindre innsynking?
– Jo, litt det også. Men på den tiden da vanninnsprøytingprosjektet var påtenkt og planlagt, kjente man ikke til innsynkningen. Så da var det utelukkende å øke produksjonen man tenkte på. Men det virket til å hindre innsynkingen også. Det har hatt en stabiliserende funksjon. Så dermed fikk vannininnsprøytingen en slags dobbelt funksjon både til å øke produksjonen og hindre innsynking.
– Hva slags vann er det som blir injisert?
– Det er sjøvann som er sterilisert. På K-plattformen blir sjøvannet utsatt for en slags ultrafiolett stråling, og så blir det tilført noen kjemikalier. Kjemikalier har de vel begynt å trappe ned på. En ting er vannet i seg selv, men i sjøvannet er det mikrober og bakterier og oksygen. Og det siste du er interessert å få ned i reservoaret er de tingene der. Hvis du får noen former for kulturer av mikroorganismer, kan det ødelegge hele reservoaret. Derfor er det viktig at alt som kommer ned der er helt sterilisert. En kjent kombinasjon er svovelalger som får tilgang på oksygen. I fin temperatur som det jo også er der nede, spiser de stål de tingene der. Det kan fort ødelegge hele reservoaret.
– Det har vel blitt pumpet gass også ned i reservoaret helt siden feltet startet opp?
– Ja, det stemmer, det begynte ganske tidlig. I dag pumpes det en kombinasjon av vann og gass. Man har blitt mye flinkere med det der. Det er veldig mye dette med bruk av computere og modeller som har gitt en mye større forståelse av reservoaret. Ingeniørene i reservoaravdelingen til Phillips er utrolig flinke folk. Utnyttelsen av reservoaret har kommet opp i over 40 prosent.
– Så jobben din i Phillips har gått i faser?
– Ja, på begynnelsen av 1980-tallet begynte vi å få en masse brønner som trengte vedlikehold. Det vi tenkte på i etterkant var at det vi så av ødeleggelser nede i brønnene og hvor problemområdene kom, det fulgte et mønster. Rørene knakk sammen innen visse soner. Alt dette gikk tilbake til det vi senere oppdaget var innsynkningen. Vi kunne nesten forutsi på så og så mange meter at dit har vi fri bane. Ned dit er det fri bane og så er det stopp. Der må vi jobbe oss gjennom, og ut på andre siden. Så vi i boring kjente mønsteret av problemene, men vi kjente ikke årsaken til problemene. Først etter tre – fire år fant vi ut at: Jøss, vi synker jo. Så jobben min gikk i faser på den måten at først jobbet jeg med igangsettelse og boring av produksjonsbrønnen, så var det neste fase der vi drev med brønnvedlikehold fordi brønnene knakk, og så kom vanninnsprøytingen.
Innsynkningsproblematikken
– Ble vanninnsprøytingen rettet mot problemsonene for å opprettholde trykket?
– Nei, det fordeler seg så lenge du klarer å holde reservoartrykket oppe. Det var reservoartrykket som sank. Du kan sammenligne reservoartrykket med støttene i en kullgruve for eksempel. Når en tar vekk kullet må en sette inn støtter eller props. Hvis en begynner å fjerne disse støttene som holder taket oppe, synker gruvegangene sammen. Slik er det når trykket blir redusert, så begynte overburden eller de overliggende lagene å trykke på og falt ned.
– Er dette enestående for Ekofisk i norsk sammenheng?
– Jeg tror ikke dette har skjedd noen andre steder uten om Ekofisk og Valhall. Det er neppe samme strukturene andre steder. Reservoaret består av kalk, sprukken kalk. Når en først begynte å få knusinger der, så ble det nesten en sånn tannpastaeffekt. Reservoaret gikk fra å være stein til å bli noe mer flytende, og dermed fikk en denne innsigingen i rykk og napp. Dermed måtte man inn med forsterkninger for å kjøre opp trykket. Men det at innsynkingen kom, var ikke bare negativt. Det at massene over reservoaret ség ned var på sett og vis med å opprettholde trykket i reservoaret. Når plutselig taket kommer ned, så presser det på. Men det var jo ikke det som var meningen.
– Nei, det hadde vel noen ulemper for installasjonene som sto på toppen?
– Ja, det er klart vanndybden ble jo stadig større når sjøbunnen synker.
– Men hvor stor var egentlig innsynkningen? Du nevnte noe om 20 meter?
– Ja, det var lengst nede i reservoaret. Men innsynkingen fordeler seg og den er ikke så stor på toppen. Det henger litt igjen.
Leder for boreavdelingen i land
– Du fikk jo også jobb som boresjef på land. Hvordan var den jobben i forhold til å jobbe offshore?
– Offshore hadde jo sin turnus. Til å begynne med var det en uke på og en uke av. Deretter ble det to uker på og to uker av. Og deretter vekslet det mellom 2 – 2 og 2 – 3. På land satt du fra klokka seks om morgenen til seks om kvelden. Du hadde mye å gjøre, og det var interessant. Men du hadde ikke den samme muligheten til å koble rett av. Det kunne være stressende perioder av og til. Vi satt jo med ansvaret for alle brønnoperasjonene. Da jeg var ansatt, var det på det meste syv plattformer i drift. Av og til gikk det veldig fint, ingen problemer. Da satt vi nesten bare og vente på at det skulle skje noe. Men jeg hadde jo også helt andre ting å holde på med. Som overordnet satt jeg med ansvarer for rapportering til hovedledelsen. Jeg hadde også møter med kontraktørene. Så var det budsjettering og budsjettansvar. Men det var en fin tid. Du hadde basis i det du hadde ansvaret for, du kjente hver detalj offshore. Du visste nesten hvor du kunne forvente at problemene kom. Du kunne ‘spille ball’ med de der ute, og de kunne spille ball med deg. Vi hadde en felles oppgave, og alle hadde noe å tilføre eller tilby oppe i dette her. Den som jobbet på land kunne ikke bare jobbe administrativt uten feste og erfaring i det han holdt på med uten et godt samarbeid med offshore organisasjonen. Det ville være totalt håpløst. Men det ble lange dager av det.
Offshorekarriere og familieliv
– Hadde du mer fritid da du jobbet offshore?
– Ja, det går ikke an å sammenligne. På land virket det som du hadde 24 timers vakt selv om du hadde fri. Også når du ikke hadde vakt i en weekend.
– Har turnusen i oljevirksomheten hatt noen spesiell innflytelse på familielivet?
– Ja, det var litt spesielt da jeg jobbet i 7 – 7 turnus. Da hadde jeg stilling som nattmann, dvs jobbet om natten. I fri uken var det for liten tid til å snu om på døgnrytmen. I denne perioden holdt jeg på med et ombyggingsprosjekt på huset. Da var det nok noe belastende spesielt for kona når jeg holdt på å snekre og herje nede i kjellerstua, mens resten av familien prøvde å sove.
– Du jobbet vel på natt i flere år?
– Ja, i to år i 1979 og 1980 og tidlig 1981. Det gikk greit. Jeg har aldri hatt noen særlig problemer med å skifte døgnrytme. Men jeg har all respekt for dem som ikke har noe valg, men må skifte døgnrytme. Det er en risikofylt periode i det du går over dag til nattskift, eller natt til dag. Du kan se et mønster mange ganger for når det skjer ulykker. En teori jeg hadde var at det er noe som skjer med kroppen ved daggry, sånn 4 – 5-tiden om morgenen frem til du går av vakt.
– Det er vel en del som skifter fra natt til dagskift eller omvendt mens de offshore?
– Det har jo vært prøvd forskjellige modeller. Hvis en bare jobber nattskift mens en er ute må en bruke av sin egen tid for å snu hele døgnrytmen. Jeg vet ikke hva som er verst eller best.
– Hvordan er karrieremulighetene for de som driver med boring?
– Det må være en stor utfordring for folk som har lyst til å være med på noe. Det er utrolig interessant. I den tiden da jeg jobbet i Phillips var det gjerne noe begrensede muligheter for hvor i verden du kunne jobbe innenfor Phillips-systemet. Men så endret dette seg, ikke lenge etter at jeg sluttet i Phillips. Jeg vet ikke hva som startet det. Det ble plutselig muligheter for å jobbe andre steder i verden hvor Phillips er engasjert. Nå er det mulig å jobbe i Kina, Indonesia osv. Kasakhstan-operasjonene ledes nå fra Tananger. Det har foregått en internasjonalisering.
De som er interessert i å være med på noe, må ikke la seg avskrekke av de sykliske svingningene i oljebransjen. Det gjelder å være aktiv. Ikke sitt og vent på at noe skal bli deg tildelt. Går aktiviteten ned innen et område – søk neste. Det er bare å stå på. Det er en utrolig interessant bransje.
– Kan du fortelle litt om den teknologiutviklingen du har vært vitne til i jobben din?
– Nordsjøen var et veldig krevende område å jobbe i. Dermed ble investeringene der etter. Man investerte i teknologi for å håndtere de utfordringer man hadde. Man hadde behov for å effektivisere. Der har norsk industri spilt en veldig stor rolle.
Teknologiutvikling innen boring
– Tenker du på dette med horisontale brønner?
– Ja, det er en ting som begynte på slutten av 1980-tallet. Nøkkelen til dette med horisontalboring, begynte med at man klarte å beherske teknologien med å få data opp fra brønnen. Det var Measure While Drilling (MWD), hvor du hadde en sonde som satt rett over borekronen, som sendte signaler opp igjen. Med den teknologien som begynte å utvikle seg da, hadde du det verktøyet som skulle til for sette inn ting som gjorde at du kunne styre. For du kan ikke styre før du ser hvor du går. Og for at du skal se hvor du går, i overført betydning, må du ha signaler som kommer opp som forteller hvordan borekronen beveger seg. Gjennombruddet for dette kom ved midten av 1980-tallet. Dette med pulsing og overføring av data var veldig primitivt til å begynne med, men har etter hvert blitt veldig raffinert. Men det var her nøkkelen til suksessen lå. Her ligger også nøkkelen til suksess for framtidens brønner. Nå er det ikke bare horisontale brønner, men på et punkt i brønnen kan det legges inn en forgreining til høyre f. eks., og det kan gjerne lages flere slike greiner ut fra hovedbrønnen. Men da må du vite nøyaktig hva du driver med, og da er du avhengig av tilbakemeldinger, disse signalene som kommer opp, tolkning av dataene osv. Der har det vært en utrolig utvikling.
– Denne utviklingen er du med på fremdeles.
– Dette har nok kommet litt på avstand, sett ut i fra det jeg driver med i dag. – men jeg prøver å holde meg orientert om hva som foregår i bransjen.
Jeg synes imidlertid at det er foruroligende hvor få som velger oljeingeniørstudiet. Her har oljeselskapene en oppgave i å gå ut og misjonere litt. Man har jo problemer med å holde på folk og rekruttere nye. Men dette er nok industrien klar over at her må noe gjøres.
Fagforeningenes rolle
– Hva har fagforeningen betydd for deg?
– Jeg har hele tiden vært i lederposisjon. Dermed har fagforeningen vært på andre siden av bordet. Jeg har aldri hatt behov for å la meg bli representert av andre. Jeg kan representere meg selv. Men jeg har absolutt forståelse for behovet for fagforeninger. Fagforeningene har gjort mye de, som pådrivere for å utvikle industrien og særlig sikkerheten.
Phillipstyper
– Er det noen uvanlige hendelser du har opplevd som vi ikke har kommet inn på her?
– Egentlig ikke. Men det som slo meg i hele perioden jeg var i Phillips var sammensetning av persongalleri, hvor utfyllende de kunne være ovenfor hverandre. Phillips ga ansvar til de rette folkene. Mange av dem var folk som egentlig hadde en helt annen bakgrunn fra andre yrker. De kom inn i dette her og fant seg til rette. Men det hadde ikke vært mulig uten at disse gamle Phillips-veteranene hadde brakt dem opp på det nivået.
Det er mange eksempler. En av de mest ekstreme var en skotte som arbeidet i et av mudselskapene. Han hadde bakgrunn som fengselsvakt. Så fant han ut at det gadd han ikke mer. En annen som også var mudingeniør, var utdannet lege og hadde hatt som spesialitet å dissekere lik.
Hovedsaken var at vi fikk en veldig fin innføring og ble ført frem og opp av folk som gikk inn for å få deg kvalifisert til å gå inn i de forskjellige stillingene. Folk som visste at han som du lærer opp, han overtar jobben din. Det var folk som var så trygge etter så og så mange år i Phillips at de sa «OK, that’s the way of life» når jeg går av så overtar du, og du gjør en bra jobb. Sånn ble en altså plukket ut.
– Var det noe jobbutveksling i forhold til å jobbe i USA?
– Ikke når det gjaldt boring. Det var litt mer når det gjaldt ansatte i produksjon, og kanskje enda mer på reservoarsiden. På engineeringsiden var det en del som var innom Bartlesville. Men det var ikke mange. Nei, vi hadde vår skole og det var Ekofisk, og der var det alle muligheter. Hvis man ikke sov i timen, kunne en få med utrolig mye. Det var et lærerikt felt. Og som Rolf Wiborg sa: «Ekofisk er et tre generasjons felt. Her begynte bestefar, far har vært innom, og i dag kan bestefar diskutere faglige detaljer med barnebarnet som har fått jobb på et spennende felt som fremdeles ikke er stengt ned.» Jeg kan bruke min egen virksomhet som eksempel: I dag plugger vi for fullt på det som kalles Ekofisk I, og så bygger man nytt i andre enden. Det er et utrolig felt.
Avslutningsoppgaver på Ekofisk
– Hvilke oppgaver har din rigg, Rigg 2000, på Ekofisk?
– Den plugger. Vi har leid den ut til Odfjell Drilling som står for driften, mens vi passer på at den virker som den skal. Nå jobber den på Edda. Den begynte der i desember i fjor. Og syv måneder senere er den ferdig. Det har gått utrolig fort.