Fra Blikken til Nordsjøen

– Jeg gikk fra folkeskolen og fikk en læreguttjobb på Hillevåg Blikkemballsajefabrikk. Der gikk jeg i lære i fire år samtidig som gikk jeg på «Teknikken» om kveldene, noe som var nokså vanlig på den tid. Etter det hadde jeg et avbrudd og reiste på sjøen som reparatør i et par års tid. Jeg var på Blikken i Hillevåg i til sammen 15 år fram til 1966 da jeg fikk jobb i Nordsjøen.

Det som fristet var den enorme lønnen.

Jeg syntes jo at jeg hadde en brukbar lønn som mekaniker med 20 000 kroner i året. Men i annonsen i avisen sto det at lønnen offshore var 32 000 kroner. Det var jo en formidabel økning for den som kunne få jobben! Men det var jo uhyggelig mange som søkte. Sjansene var derfor små, og jeg hadde så smått begynt å gi opp. Men så fikk jeg brev og ble kalt inn til intervju, og det endte med at jeg fikk jobb på «Ocean Traveler».

Jobb i oljeindustrien – en ny mulighet

– «Ocean Traveler» var den første riggen som kom til Stavanger, i juni 1966. Fikk du jobb med en gang?
– Da riggen kom til Stavanger var vi allerede ansatt. Jeg tror vi var 35 – 40 stykker som fikk jobb. Vi fikk beskjed om å møte ute på Dusavik og gå om bord. Esso hadde en base på Hundvåg på den tiden (Fjeldberg Bruk). Vi reiste bort dit med livbåten og fikk utdelt kjeledresser, vernesko og så videre. Så begynte vi å jobbe på riggen.

– Jeg ble ansatt som roughneck, eller boredekksarbeider som det kalles på norsk. Men vi hadde ikke noen norske ord for det på den tiden. Vi måtte bare bruke de ordene amerikanerne ga oss. Vi hadde jo ikke peiling på hva vi skulle gjøre, men det gikk jo for så vidt greit. De var ganske harde til å jobbe, amerikanerne. Det går jo mange historier om hvordan de behandlet oss som hvite negre. Men jeg har ikke sansen for den beskrivelsen. Det var nok gjerne noen som oppfattet det sånn, men jeg synes vi hadde et greit forhold til de fleste amerikanerne.

-Vi lå og klargjorde riggen en to-tre uker før vi reiste ut. Vi begynte å bore det første hullet i midten av juli på lisensnummer 001. Den gang ble det registrert som et tørt hull, men det var ikke helt tilfelle. Senere ble det Balder-feltet. Jeg var om bord på flere borefartøy, blant annet på «Drillship» – et ombygd hvalkokerfartøy – i 1968.

 – De to første årene var jeg for det meste på «Ocean Traveler». Men det var mye som gikk galt med riggen. Den holdt jo på å sprekke hele riggen, og ble liggende mye på verkstedet på Rosenberg. På grunn av alle forsinkelsene sa Esso opp kontrakten med Odeco og de fleste fikk oppsigelse. Odeco beholdt noen få som maskinister, motormenn, elektrikere og sveisere. Mens vi andre som var i borecrewet og dekksfolkene måtte gå. Da var jeg helt bestemt på at jeg ville tilbake til verkstedet der jeg hadde vært i 15 år. Jeg følte at det var en sikrere plass enn Nordsjøen. Men så kom han som var sjef for Odeco på det tidspunktet hjem til meg to dager etter vi hadde gått i land og ville ordne med jobb for meg. Jeg var litt nølende for det var jo en jobb i oljeindustrien. Men han kjørte meg ned til BJ Service som på den tid hadde kontorer på Strømsteinen. Det var en canadier som var sjef der. Og der var det ikke noe utenomsnakk for Odeco-sjefen ga bare beskjed om at han her skal du ansette.

Opplæring i sementering i USA og Canada

– Da hadde du fått en sterk anbefaling?
– Ja, det var ikke noe spørsmål. Jeg ble værende der helt fram til 1994, men jeg var ikke i Norge hele tiden. BJ Service holdt jo hovedsakelig på med sementering. Og så lenge det var så få rigger i Nordsjøen var det vanskelig å få den treningen som krevdes for å lære dette faget. I 1970 hadde jeg vært i BJ Services i nesten to år. Da sendte de meg til Amerika for et års opphold og trening i Amerika og Canada. Jeg hadde med meg hele familien bort dit. I Canada og USA var det landarbeid det gikk i. Der kunne en kjøre med en sementtrailer fra rigg til rigg og gjøre flere sementjobber i løpet av kort tid. Jeg fikk en intens trening. Selve jobben, utstyret og alt var helt likt det som ble brukt offshore, bortsett fra at her var alt montert på en bil.

– Hadde du hatt noe med sementering å gjøre før du begynte i BJ Service?  
– Nei, dette var helt nytt. Vi var jo gjerne med som håndlangere ved sementering på «Ocean Traveler», men vi kjente jo ikke tankegangen bak dette. Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk, men det er jo for så vidt enkle greier.

– Hva gjør en sementerer?

– Det mest vanlige ved sementering offshore er at når en starter boringen, begynner en først med et stort bor og så går du ned til mindre og mindre. Når en har boret den første seksjonen og har satt ned de største rørene som er opp i 30 tommer, så kan en bare gå ned noen hundre meter før rørene må støpes fast og sikres til formasjonene for å holde tett og for å holde det fast. Så må en nødvendigvis inn med et mindre bor for å komme ned i neste seksjon som er litt mindre, 20 tommer for eksempel. Da er det samme operasjonen igjen, det røret må også støpes fast helt opp til sjøbunnen og så fortsetter det sånn fra 20 tommer til 13,3/8 tommer, 9,5/8 og videre til 7 tommers som var de minste vi brukte på den tiden.

– Hvilket utstyr brukte dere?
– På de riggene jeg jobbet på var det stort sett stempelpumper drevet med dieselmotorer. Pumpene kunne gi et trykk på 15 000 psi. Vi brukte de amerikanske måleenhetene. Vi målte dybder i fot og volum i gallons og barrels. Det metriske systemet ble innført senere, i det jeg var i ferd med å slutte med sementering. Det metriske systemet sa meg i grunnen lite til å begynne med fordi du visste når en boret ned til 10 000 fot så gikk det med så og så mange «stand» i «derricken». Men når de sa 3000 meter ga det ikke de samme bildene umiddelbart.

– En beregner mengden sement som skal pumpes ned etter hvor mange «stand» som blir satt?
– Ja, du regner ringromvolumet og legger til noen prosent for utvasking og så videre. Før en begynner å bore et hull så har petroleumsingeniørene i oljeselskapene designet hullet. På grunnlag av det en vet om formasjoner og geologien er det bestemt at en skal sette 30 tommer så langt og 20 tommer så langt og så videre. Sementen pumpes ned på innsiden av røret og når det når bunnen av hullet, presses det opp på utsiden av røret. I bunnen av røret er det en tilbakeslagsventil slik at sementen ikke skal kunne komme tilbake igjen.

Vanligvis sementeres det helt opp til sjøbunnen. Men i noen tilfeller sementerer en ikke helt opp til sjøbunnen, kanskje støpes bare halvdelen fast. Hvis formasjonene er svake og det oppstår for mye hydrostatisk trykk, brekker formasjonene og så går sementen ut i formasjonen. For å hindre dette må en kjenne til problemet på forhånd. Da støper en gjerne opp halvdelen av røret, og så skyter en hull og sementerer videre opp. Det brukes verktøy som kalles for «stagecollar». Det kan åpnes slik at når den nederste seksjonen har størknet, så kan en åpne fra toppen av den seksjonen ved å åpne dette verktøyet som er satt inn i forkant av operasjonen. Alt er designet på forhånd.

– Hva skjer hvis tilbakeslagsventilen ikke virker?
– Det skal helst ikke skje, men det har jo skjedd. Da oppstår det en spesiell effekt ved at trykket på utsiden blir tyngre enn trykket på innsiden. Da er det om å gjøre å øke trykket på innsiden slik at en kommer i balanse med trykket på utsiden. Men dette skal altså helst ikke skje og med det gode utstyret som har blitt utviklet er det sjeldnere og sjeldnere at slikt skjer.

– Hvilket utstyr kreves for sementering om bord på boreriggen?
– Ved sementering er det behov for forskjellige sementtyper. Noen ganger brukes bare ren sement. Andre ganger må du ha sement som tørker raskt og noen ganger må en ha sement som trenger lenger tørketid på grunn av hullets beskaffenhet. Noen ganger tilsettes stoffer i tørrsementen, men det ble etter hvert mer og mer vanlig å tilføre kjemikaliene i miksevannet før en laget en «slurry» ut av det. Dermed var det bare ren sement i sementtankene om bord. Det gjorde logistikken enkere.

– Er det et lag som arbeider med sementering?
– Ja, det er to mann, en sementerer og en hjelper. Hjelperen var en som gikk i lære før han selv ble sementer. Erfaringsmessig måtte en hjelper gå i lære i et par år før han fikk slippe til på egen hånd. Til å begynne med var jeg den eneste norske sementeren. Men etter hvert som det ble mer aktivitet, kom det flere norske til.

– Utdanningen til sementer skjedde gjennom erfaring?
– Det en måtte kunne av teoretisk kunnskap var å beregne sementmengde. Det regnet en ut ved hjelp av vanlig skoleregning. Ellers fantes det tabeller av alle slag.

Med kroppen som måleinstrument

– Ifølge litteraturen må en sementer kunne kjenne igjen lydene fra pumpen for å forstå at den pumper med rett trykk. Stemmer det?
– Ja, jeg ble overført fra jobben som sementerer på «Ocean Viking» til Ekofisk 2/4 B for at jeg skulle få noe erfaring med arbeidet på en fast installasjon. På Ekofisk 2/4 B var det to sementenheter. På den ene var det en vanlig dieseldreven pumpe, mens den andre var elektrisk drevet. Men det var vanskelig det, for jeg hadde vent meg til å høre på den dieseldrevne motoren hvor mye den slet. Det er enorme krefter i de elektriske motorene, men så sto du bare med et lite håndtak og skulle styre den. Det tok sin tid før jeg følte meg komfortabel med det.

– Leste du av trykket på en måleskive da?
– Ja, en kunne følge med på trykket og en kunne følge med på hvor mange ampere motoren trakk. Men du manglet lyden som et kontrollinstrument. Det var en overgang. Men nå sitter sementererne i et lydisolert rom. Jeg hadde sikkert ikke klart å gjøre en sementjobb med de nye sement-unitene som har kommet. De skriver programmet inn på en computer og så trykker de på enter. Jeg har bare sett det nye utstyret på bilder.

Mye overtid på Ekofisk

– Tilbake til «Ocean Viking». Var du med rundt på Ekofisk når de forskjellige funnene ble gjort?
– Jeg var i hvert fall med på å sette de fire første brønnhodene på Ekofiskfeltet. Det ene står utstilt utenfor Oljemuseet. Det var brønnhodene Gulftide produserte fra. Men det var «Ocean Viking» som var med og satte dem på sjøbunnen. Jeg kan jo nevne at i 1972 eller 1973 jobbet jeg «on call». Da jeg gikk gjennom papirene for offshorebonusen, viste det seg at jeg hadde 288 dager i Nordsjøen på ett kalenderår. Det er vel omtrent det dobbelte av det som er lovlig etter dagens regler. Jeg klaget ikke jeg, for vi tjente gode penger. Men det hadde ikke gått i lengden.

– Dere hadde vel 12 timers skift?
– Nei, vi hadde ikke 12-timers skift vi. Du måtte stå der til du var ferdig. Jeg har mange ganger stått der i to og tre døgn uten å være ute av kjeledressen. Vi var involvert i flere arbeidsoperasjoner. Først måtte du være med i arbeidet med tengene for å skru sammen foringsrørene. Da kunne du stå på i 12 timer og vel så det. Så var det ned å støpe. Etterpå skulle utstyret gjøres rent. Pumpen måtte gjerne skrus helt fra hverandre bit for bit, ut med alle stempler og alt for å få det skikkelig rent. Du måtte skifte foringer og pakninger som var slitt. Etter dette skulle BOP-en testes. Det kunne ta dagesvis. Dermed ble det aldri skikkelig tid til å legge seg nedpå for å sove. Da sovnet du når du satte deg ned enten det var ved pumpen eller i kafferommet. Nei, det var ikke noe uvanlig å gå i flere døgn.

– Var dere få folk sidene dere måtte stå på slik?
– Problemet var at en kunne ikke ta en hvilken som helst person til å kjøre pumpene. Det var høyt trykk vi holdt på med, og det var farlig. Men firmaet tjente enormt med penger. Hver gang vi startet pumpen skulle det skrives regning. Det var aldri noen som klaget på regningen. De signerte, så det var bra det.

Kappløp på Ekofisk 2/4 B

– Hvor lenge var du på Ekofisk 2/4 B?
– Noe av grunnen til at jeg fikk prøve meg på Ekofisk 2/4 Bravo var at jeg ble forespeilt en stilling som Assistent Manager på land, og da var det om å gjøre at jeg fikk en bredere erfaringsbakgrunn. Jeg jobbet derfor på Ekofisk 2/4 Bravo i 1974 og delvis i 1975 før jeg fikk jobb i Tananger. Etter den tid har jeg nesten ikke jobbet fast offshore, bare vært på besøk.

– Var det to boretårn på Ekofisk 2/4 B i den tiden du var der ute?
– Det stemmer det. Når de lå noenlunde likt i operasjonene og det nærmet seg sementering, var det ofte et kappløp mellom de to borelagene for å få tak i sementeren først. Det kunne nemlig bare støpes på en brønn om gangen. En kunne ikke støpe på to samtidig. De som var litt seine måtte vente, og det var ikke særlig populært. Det var en grei plass å jobbe.

– Det ble vel boret en mengde brønner fra Ekofisk 2/4 B?
– Å ja, det var ganske mange. Det var jo ikke alltid slik at borelagene kaptes om å få tak i sementeren, men det hendte. Uansett ble det veldig travelt for sementeren. Skulle ikke det ene borelaget ha fatt i deg, så trengte de andre deg. Det som tok veldig mye tid var ikke alltid selve sementjobben, men det var trykkprøving av BOP-ene. Det kunne dra ut i det uendelige mange ganger.

– Det var vel en viktig oppgave? Det viste seg med Bravo-utblåsningen. Da ble det vel presisert at en alltid måtte ha en BOP hengende klar, og at det ikke alltid hadde vært tilfelle?
– Nei, det var langt fra tilfelle det. Det gikk nok litt på lykke og fromme mange ganger.

Verden rundt med BJ Services

– Da du begynte som Assistant Manager i BJ Services, hadde du ansvaret for andre sementere i Nordsjøen? Hvor stor organisasjon dreide det seg om?
– Jeg begynte som Assistent Manager. Vi hadde en amerikaner som var sjef til å begynne med. Etter et halvt år eller ett år reiste han hjem og da overtok jeg sjefsjobben, men så begynte jeg å reise litt og var nede i Midtøsten og Afrika. Jeg var da Manager på de plassene. Jeg hadde vel totalt 6 – 7 år i utlendighet for BJ Services. Siste gang jeg kom hjem var i 1994 etter en tur til Afrika. Da hadde jeg fått en sjef som ikke likte meg, så da måtte jeg bare finne meg nytt arbeid.

Godt samarbeid i et internasjonalt miljø

– Sementering kan vel karakteriseres som en del av servicearbeidet i borelaget. Samarbeider dere med de andre servicefolkene i borelaget, mudingiørene, geologene og så videre?
– Vi hadde vel ikke noe direkte samarbeid med mudingeniøren. Det kunne være hvis vi skulle lage store mengder blandevann så kunne det hende at vi kunne få hjelp av mudingeniøren for han hadde jo kjennskap til kjemikalier og slike ting. Han assisterte ved blandingen og gjorde det inne i mudrommet, men det var ikke ofte det skjedde. Vi hadde vel mest samarbeid med drilleren, eller borecrewet.

Da jeg begynte som sementer på «Ocean Viking» var det mange av de jeg hadde jobbet med tidligere som trodde at jeg arbeidet på borecrewet fremdeles. Når det var lange perioder der vi ikke hadde noe særlig å gjøre og gikk og ventet, hente det at jeg tok et tak på boredekket bare for å få tiden til å gå. Jeg var jo så lenge på «Ocean Viking» at vi var som en stor familie. Standarden på riggene var jo primitiv, men det var et veldig kjekt og koselig miljø.

– Det var vel en god blanding med folk. Var det mange nasjonaliteter om bord?
– Det var amerikanere, canadiere og nordmenn det var mest av. I tillegg var der skotter, engelskmenn, hollendere og franskmenn. Det var særlig en del franske dykkere.

– Hvordan var kommunikasjonen mellom de forskjellige nasjonalitetene?
– Det gikk jo. Det var alltid en som forsto og kunne formidle det som skulle sies. Men det ble som oftest slik at franskmennene holdt seg for seg selv. Vi hadde ikke så god kontakt med dem som med de engelsktalende. Men du vet, engelsk og engelsk. Vi trodde jo vi kunne litt engelsk, men den Louisianna-dialekten som de snakket mange av dem, er ikke slikt du lærer på skolen.

– Var det mulig å klare seg med bare norsk?
– Ja, det var vel det. Tilsvarende er det flere amerikanere som har bodd her i landet i en årrekke uten å lære seg norsk. Engelskopplæringen på min tid var ikke så sprek. På folkeskolen var det frivillig om du ville lære et fremmedspråk eller ikke. Det var noen timer i uken de to siste årene.

– Mange av de som ble ansatt i den tidlige fasen var vel sjømenn og andre som hadde en viss trening med engelsk?
– Jo, det var jo ofte det, men alle sjømennene var ikke like gode i engelsk de heller. Jeg kan likevel ikke huske at kommunikasjonene var noe spesielt problem. Det var alltid en eller annen som kunne hjelpe deg.

Wireline og andre arbeidsoppgaver innen boring og brønn

– Kan du fortelle litt om de forskjellige yrkeskategoriene innen boring og brønn?
– Sementerene kalles for brønnteknikere nå. Det samme gjelder casing(foringsrør)-operatørene. Jeg vil tippe at wirelinepersonell også går under den tittelen nå.

– Hva er egentlig wirelinepersonell for noe?
– Det er personell som betjener en wireline. Det er en lang, lang wire på kanskje en 5 – 6 mm tykkelse som står på en trommel (et spill). Med den kan de sette forskjellig verktøy nedi borehullet eller inne i borestrengen hvis de skal ta opp noe. De kan bruke det til å fiske med hvis de har mistet noe nedi. Det er en hel del oppgaver som kan gjøres med wirelinen.

– Nå er det vel veldig mye utstyr som er innebygd i borestrengen som gir borerne alle typer data?
– Ja, dette har forandret seg veldig siden jeg sluttet. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen når jeg kommer på en moderne rigg. Nå er det jo forbud mot å ha folk på boredekket under operasjonene. Det er vanskelig for meg å beskrive tingene slik de foregår i dag. Før var det jo mye mer rå muskelkraft.

– Kan du forklare hva snubbingpersonell er for noe?
– En snubbing er rett og slett en svær pakkboks. Da setter man en snubbingunit på borestrengen som kan brukes til å gå ned i brønnen mens den er levende. Målet er å kontrollere trykket og holde trykket under kontroll. En kan gå ned med verktøy inni mens det er tett. Dette med kveilerør som en har nå, det fantes ikke på min tid.

Kjeft for å bore skjevt

– Horisontalboring var vel heller ikke på tale på den tiden?
– Nei, hvis boreren boret skjevt da, da fikk han sparken. (Hehe.) På de faste installasjonene på Ekofisk gikk jo brønnene ut, men ikke slik som i dag. Nå bores det jo på kilometervis horisontalt.

– Fikk dere noe opplæring om geologi og reservoar?
– Da jeg begynte i BJ Services gikk jeg på en del kurs innenfor salg, regnskap og management. Nå er det noe helt annet. De som er brønnteknikere gjennomgår en opplæring og får et dokument på at de er brønnteknikere. De har gått på for eksempel den maritime skolen på Kalhammaren og har bestått eksamener før de kommer ut.

– Hvilke andre firma var inne som servicepersonell på Ekofisk 2/4 B?
– Baker var et stort service-firma. De hadde blant annet wirelinepersonell og drev testing av brønner. Så var det Weatherford som var inne med casingcrew. Videre var det forskjellige mudselskap som Baroid og Maccobar som var blant de første amerikanske selskapene som kom hit. I tillegg var det dykkerselskapene selvsagt. Schlumberger var store på det som gjaldt geologiske prøver. Når det gjaldt testing var det inne noen helt spesielle firma som vi ikke ante hva holdt på med engang.

Syreballonger blir vinballonger

– Når brønnene har vært i produksjon en stund må de vel syrebehandles og slike ting?
– Jeg var med på syrebehandling av de fire første brønnene på Ekofiskfeltet. Om de trengte noe syrebehandling var det diskusjon om etterpå, for de produserte så kolossalt allikevel. Men vi pumpet nå syre nedi uansett. Det som er forunderlig oppi dette er at når vi bestilte syre og den kom til basen i Strømsteinen så kom den på 50 liters glassballonger. Vi måtte tømme det over i store tanker, for det kunne ikke sendes offshore i glassballonger.  Men vi fikk kolossalt med vinballonger.

Vi annonserte de for salg i avisen. Det var tusenvis. De gikk unna som hakka møkk. De kom fra Jæren og Egersund med lastebiler og kjøpte ballonger. Vi solgte dem for fem kroner stykke. Da fikk vi et stort overskudd som sjefen bestemte skulle brukes på en stor fest for oss.

Det verste var at vi lastet syre på supplybåter inne i Vågen. Det gikk jernbanespor helt ned på kaien like utenfor Dickens, og der sto vi om nettene og lastet syre fra tankvogner over i tanker på supplybåtene. Du kan tenke deg hvordan det var med syredamp og så videre. Og i ett-to-tiden om natten når folk begynte å gå hjem fra pubene, skulle de absolutt bort for å se hva vi holdt på med, og vi hadde et svare strev med å holde folk borte.

– Er det på grunn av at det er kalksteinreservoar det er behov for syrebehandling?
– Syre brukes for å åpne brønnene. Syren tar jo kalken. Den blir pumpet inn under høyt trykk og «sprenges» inn i formasjonene slik at det etser for å få en bedre «flow». Det kjøres forskjellige ting ned i reservoaret. Noen ganger kjøres det ned sand i formasjonene for å hindre at de kollapser. Det har blitt brukt sand og glassperler og alt mulig for å hindre at formasjonen lukker seg igjen. På den tiden da jeg jobbet i Nordsjøen gjorde vi disse operasjonene ved hjelp av utstyr som vi hadde om bord i riggen. I dag gjøres dette med spesialbygde båter med nødvendig lagerkapasitet, pumper og så videre om bord.

Det er en mye mer tidsbesparende måte dette blir gjort på nå. Båten har utstyr og materiale med seg og kan gå fra rigg til rigg. Da slipper en mange logistikkproblemer. Tidligere var det gjerne slik at en ikke kunne losse eller laste på grunn av været, dermed måtte en vente mange dager mens en ventet på å komme i gang med jobben. Jeg har faktisk arbeidet om bord på en slik båt i et helt år, i 1986. BJ Services hadde en slik båt. Dermed var det nok ikke helt riktig det jeg sa i sted om at jeg ikke hadde hatt lengre offshore-perioder etter 1975. Jeg var Manager om bord på den båten, og var med ut nokså ofte når det skulle gjøres jobber.

Sementsystemet på Ekofisk 2/4 B

– Her er en tegning fra Ekofisk 2/4 B-plattformen der sementtanker og mudtanker er inntegnet. Var det her du hadde din arbeidsplass? 
– Jeg jobbet for det meste på dekket der sementpumpene sto plassert sammen med noen svære syretanker (D06). Sementsiloene sto plassert på dekket en etasje lenger ned. Jeg vet at de elektriskdrevne sementpumpene har blitt tatt til land. Men det kan være mye som er forandret siden jeg jobbet der ute. I min tid hadde vi to komplette sementenheter stående, en elektriskdrevet og en dieseldrevet. På tegningen ser vi bare den dieseldrevne. På dekket ved siden av var det plass til borerør og så videre. På dekket en etasje lenger ned ligger brønnhodene. Selve boredekket lå en halv etasje lenger opp.

– Er dette noe som er bygd om?
– Ja, nå er jo derricken tatt vekk. Dette er nok borte nå. For meg var det paradis å komme til Ekofisk 2/4 B, for da hadde jeg 8 dager på og 8 dager fri. Det var en himmelsk forskjell fra å være «on call» på «Ocean Viking».

– Men du var ung og sprek og tålte det den gangen?
– Det hendte faktisk at jeg kom hjem fra offshore-tur ut på dagen og ble kalt ut igjen samme kvelden En gang ble jeg kalt ut til «Ocean Viking» som hadde fått problemer og skulle plugge hullet. Da reiste jeg ut på heliporten som den gang lå på Forus, og det var bare meg i den svære Sikorskyen som skulle ut. Vi reiste, men kunne ikke lande på grunn av tett tåke. Vi prøvde tre ganger, men til slutt måtte de bare gi opp. Så kjørte de meg til basen på Tananger og jeg fikk plass i en supplybåt.  Jeg var syk som en katt da jeg kom fram, og så var det rett på jobb. Nei, da var jeg ikke særlig høy i hatten. Men så fikk jeg meg noen timers søvn og så var det glemt.

Kjekt å sjefe

– Hva likte du best med å jobbe offshore?
– Jeg likte hele miljøet offshore og trivdes veldig godt. Så da jeg fikk sjefsjobben på Tananger, var jeg urolig og lengtet ut igjen det første året. Men så fikk jeg andre oppgaver, og det var veldig interessant å være sjef også. Da så jeg sakene fra en helt ny vinkel. Etter å ha vært på land en stund kunne jeg ikke tenke meg å reise ut igjen.

– Hvor mange mennesker var du sjef for?
– Det var vel cirka hundre. I min periode åpnet vi base i Florø og i Bergen. Senere åpnet vi også base i Kristiansund. Jeg var utenlands i noen perioder og jobbet i Canada og Amerika og i Forenede Arabiske Emirater. I Emiratene startet vi opp fra bunnen av. Jeg hadde også et oppdrag i Afrika for Norsk Hydro. Der måtte vi også begynne fra bunnen av med å sette opp sementsiloer. Det ble et mye mer kortvarig opphold enn det som var forespeilet oss, for det ble boret bare ett hull. Hele operasjonen varte bare et halv år.

Det verste med å jobbe offshore

– Hva er det verste du har opplevd i oljebransjen?
– Vi har jo hatt noen ulykker. Det var trist. Mens jeg var ute, mistet vi en dykker en gang og en dekksarbeider. Ellers var det verste rent fysisk å reise med supplybåter. Du var ikke menneske i dagesvis etterpå, men det gikk heldigvis bedre med årene. Nei, jeg likte meg i grunnen svært godt. Det miljøet som var på «Ocean Viking» og «Ocean Traveler» var helt spesielt. Når vi treffes nå, er det som å møte et kjært familiemedlem. Vi treffes jevnlig i pionerklubben. Jeg tror det var en spesiell type mennesker som ble rekruttert til dette arbeidet i denne fasen. Det var jo tusenvis av mennesker som søkte på de første jobbene, og jeg tror de hadde peiling på å plukke folk de som drev med rekruttering. Det var kjernekarer alle sammen.

– Ja, det virker som om det var veldig mange positive mennesker som ble ansatt, folk som hadde lett for å si ja.
– Ja, det har gått godt for veldig mange av dem. Nå er jo de fleste pensjonister, men de klarte seg godt og fikk gode jobber. Det var en god gjeng.

I sement til ørene

– Er det noen spesielle historier du kan fortelle?
– Ja, siden vi var inne på Bravo. Når en transporterer sement, bruker en trykkluft og blåser den fra siloene over til sementmikseutsyret. Trykkluften må ventileres ut og vekk før sementen kommer ned i selve mikseutstyret. Det går en ventilasjonslinje som føres vekk, mot sjøen. Denne luften inneholder jo mye støv.

På Bravo hadde de klart å koble ventilasjonslinjen sammen med linjen som blåste sement fra båtene opp i tankene. Dette var det ingen som hadde oppdaget før en dag begge disse operasjonene ble utført samtidig. Akkurat når vi skulle begynne på sementjobben hadde de begynt å blåse sement fra supplybåten som lå og losset ved siden av. Supplybåten blåste med mye høyere trykk enn vi hadde på ventilasjonslinjen. Dermed ble sementen fra båten blåst rett inn til oss. Der ble tanken full og så fløt det over.

Jeg så bare det kvite i øynene på Johan som var hjelperen min.

Vi sto til ørene i sement og kunne ikke begripe hva det var som skjedde. Johan var helt grå av sement og det hvite i øynene begynte helst å bli rødt, for sementen irriterte.

Det ble litt amper stemning for vi tapte tid på dette. Jeg skjønte ingen ting, men så gikk jeg bort til rekken for å trekke pusten litt. Der så jeg supplybåten lå og blåste sement. Da måtte vi finne ut hvor sementlinjen gikk hen. Vi gikk ned og fulgte linjen. Dermed fant vi ut at de to linjene var koblet sammen.

Tette sementlinjer

– Det var en annen episode som skjedde på «Ocean Viking». Riggen hadde vært på verksted blant annet for å skifte sementlinje til en som skulle tåle høyere trykk. Når riggen kom ut, skulle vi teste at alt fungerte. Vi pumpet vann gjennom for å teste. Men så ble det trykk, og jeg trodde det måtte være noen som hadde stengt en ventil. Så fulgte jeg linjen, men jeg fant ingen stengte ventiler. Alt så åpent og normalt ut. Jeg prøvde igjen, men fikk trykk med en gang.

Vi måtte gå over linjen på nytt seksjon for seksjon, for å se om det var noe som sto fast inne i røret. Til slutt fant vi feilen. Det som hadde skjedd var at de hadde montert sementlinjen ut fra to forskjellige tegninger. Det var en tegning som gikk fra sementutstyret bort til mudrommet. De som hadde montert linjen fram til denne veggen hadde sveiset røret fast i veggen. Så var det noen andre som hadde jobbet ut fra den andre tegningen og hadde sveiset fast røret på den siden av veggen. Men ingen hadde skåret hull i veggen! Sånne ting tok uendelig lang tid å finne ut.

Det var en lignende episode på Albuskjell. Der var også sementlinjen tett og en måtte gå gjennom seksjon for seksjon for å finne feilen. Til slutt fant de 24 tomme vinflasker. Riggen var bygd nede i Frankrike. Der hadde arbeidsfolkene vin til lunsjen,  og så hadde de stappet tomflaskene i det første og beste røret de så. Omregnet i de timene det tok å rette opp dette her, ble det kolossalt dyrt. Riggen kunne ikke gjøre noe før sementlinjene var åpnet.