Fra pølsemaker til driftssjef

– Jeg var utdannet pølsemaker, og drev egen forretning, forteller han. – Men på den tiden gikk det dårlig for de små slakterforretningene. Det var kommet en masse med kjøtt inn i de store kolonialforretningene med svære kjøledisker som gjorde det vanskelig. Jeg begynte å se meg om etter noe annet, og på den tiden var aktiviteten i Nordsjøen akkurat begynt. Med den bakgrunnen jeg hadde måtte jeg gå krokveier for i det hele tatt å få en fot om bord. De som ble ansatt der ute var folk som hadde teknisk bakgrunn og som hadde vært til sjøs. Så jeg ble ansatt i catering (forpleiningstjenesten) på  «Ocean Traveler» som var søsterfartøyet til «Ocean Viking». Jeg jobbet i cateringen i to – tre måneder. Før jul i 1968 ble jeg ansatt som hjelpearbeider på «Ocean Viking».

Det begynte med catering

– Hva gikk jobben i forpleiningsjenesten ut på?
– Det var vask av lugarer, skifting av sengetøy, være med i byssen og lage mat, alt det arbeidet som hører til catering. Det var bare en kokk om dagen som var sjef for det hele, og en kokk om natten, og vi som var hjelpere, tre – fire stykker som hjalp til i cateringen. På plattformen var det et mannskap på 50 til 60 stykker. Det var hele antallet. Det var ikke så lukseriøst på lugarene på den tiden som det er i dag. Det var 5 – 6 på hver lugar. Det var kummerlige forhold sammenlignet med det som er i dag. Kaffe- og oppholdsrom fantes nesten ikke. Kafferom hadde vi ved siden av dusjene ute i garderoben, og i det hele var det kummerlig. Men det var laget etter amerikanske forhold. Det gjaldt å jobbe, sove og spise. Maten var veldig viktig, og har vært viktig fram til de siste årene. Men nå har økonomien gjort det sånn at de får brakt nærmest halvfabrikata fra land.

Amerikanerne ville ha svære T-bone steaker og masse med krem, i det hele feit kost. Men alle jobbet hardt og jobbet det av seg, så det var ikke noen fare på den måten.

– Hvordan var skift- og turnusordningen?
– Det var 12 timer på og 12 timer av. Jobbet du om natten var det fra seks om kvelden til seks om morgenen og vice versa. På den måten gikk det med syv dager på og syv dager av. Så det ble noe hektisk. Den syv-dagers scedulen beholdt vi til det første helikopteret ramlet ned i Nordsjøen, men da var jeg begynt i Phillips.

Jobb som roastabout for ODECO

– Men du var ikke cateringansatt så lenge….
– Nei, i en tre – fire måneder. Jeg jobbet i ODECO den gangen, det selskapet som eide «Ocean Viking» og «Ocean Traveler». Det var et New Orleans selskap. Det het vel Ocean Drilling and Exploration Company. Der var jeg ansatt, og jobbet sammen med en masse amerikanere og nordmenn. Jeg begynte som hjelpearbeider, roastabout. Det var veldig spennende, særlig for meg som ikke hadde noen bakgrunn fra sjøen, så var det en del å henge fingrene i og en del å følge med i.

– Hvordan var forholdet til amerikanerne?
– Jeg synes forholdet til amerikanerne var godt. De var akkurat som oss. De var familiemennesker som var ute i Nordsjøen for å gjøre en jobb, så ville de til land for å være med sin familie. Det var vår hensikt med å være i Nordsjøen også. De hadde jo en annen kultur i arbeidslivet der som de kom fra, men de var helt fine å jobbe sammen med. Det var enkelte nordmenn som kanskje ikke tålte en litt røff munnbruk. På land var det jo snakk om hvor fort folk fikk sparken. Jeg så folk som fikk sparken, men jeg så ikke én som ikke fortjente å bli sparket. Ville du jobbe hadde du alle muligheter sammen med amerikanerne.

Funnet

– Jobbet du på «Ocean Viking» da Ekofiskfunnet ble gjort?
– Å ja da. Det var veldig spennende. Vi var jo veldig usikre på hvordan dette kom til å gå, for Phillips hadde boret en masse med tørre hull. De hadde kontrakt på riggen, men ønsket å bli kvitt den, fordi de ville trekke seg ut av Nordsjøen. Men de ble ikke kvitt den, så de måtte betale leie enten det var så eller så. De fant dermed ut at de ville bore ett hull til, og da fant de Ekofisk. Vi var jo veldig usikre før dette, hvor riggen ville havne hen. Det var snakk om at den skulle til Adriaterhavet og en masse med plasser, og vi var villige til å følge med. «Ocean Traveler» var reist til Sør Afrika, og mannskapet var blitt med. Da de kom tilbake igjen ble en del mannskap på «Ocean Viking». Men etter funnet av Ekofisk ble det slutt på pessimismen. Vi fikk beskjed av amerikanerne at dette var store greier, og at det ville bli mange gode jobber i Nordsjøen – og det ble det. Jeg tror prisen på ett fat olje på den tiden lå på litt over tre dollar, og den første brønnen som ble testet ga 10 000 fat i døgnet så det var jo store greier det.

 Jobb på boredekk

Etter hvert ble jeg kranfører, og jeg jobbet en stund på boredekket som roughneck, eller boredekksarbeider. Jeg jobbet under forhold som ligner litt det som vises på boredekket på Oljemuseet. Dimensjonene var jo mye større og det bråkte og sånn, men så skittent var det ikke. Drilleren passer på at riggen var nymalt og fin og rein. Han passet på at det aldri var et ledig minutt. Du fikk gå fra riggflooren når det var kaffepause og når du hadde spisepause – ganske kort.

– Var det ikke mulig å lure seg unna?
– Nei da, og grunnen til at jeg begynte på riggflooren var at jeg var kranfører om natten. Jeg begynte som kranfører etter at jeg var hjelpearbeider. Da var det rolige forhold, særlig på morgenkvisten, og da pleide jeg å gå opp og løse av boredekksarbeiderne hvis de var inne i en  trip. Det er hvis borekronen skal skiftes ut eller et aller annet skjer med borestrengen. Da må de skifte det, og det kalles en trip. Hvis de holdt på med en trip var det behov for alt disponibelt mannskap og da pleide jeg å gå over og løse av sånn i 5-tiden om morgenen. Jeg hadde jo god tid og jeg syntes det var kjekt. Det var alltid fart og mye spell og mye løye på boredekket.

– Det verserer jo en del historier om folk som nærmest fant på arbeid for å se opptatte ut. Var det tilfelle?
– Ja, men det var helt til å begynne med. Du har sikkert hørt en historie som Bjørnevik kan fortelle. Vi er gode venner. Da de satte sammen «Ocean Viking» borte på Nyland, ansatte de nordmenn, og de fant fort ut at her må vi se ut som vi gjør noe. Så de laget seg til et apparat til å bære på, og så flyttet de en haug fra et sted til et annet og tilbake igjen bare for å se opptatte ut. Og det tror jeg virket. De fikk gode jobber i Nordsjøen seinere.

– Etter noen år begynte du å jobbe i Phillips, det var i 1973?
– Ja, men først vil jeg fortelle litt mer om da vi fant Ekofisk. Det første hullet hvor det ble gjort funn klarte de ikke å kontrollere. Boret traff to formasjoner med forskjellig trykk. Den boresøylen, eller væskesøylen som balanserer trykket forsvant inn i formasjonen. Når boret traff formasjonen med høyest trykk kom det et kick. De prøvde med alle typer «lost sirculation»– materialer. Jeg har aldri sett så mye rart. Det var plast, hesteskitt, nøtteskall og alt mulig som ble ført inn for å prøve å tette hullet. Men det nyttet ikke, så vi måtte støpe igjen hullet og flytte riggen. Men da var de klar over at det var to formasjoner med forskjellig trykk. De klarte likevel å bore brønnen ferdig og gjøre den klar til testing. Jeg husker da de tente den første flaren. Det var i den fattige tiden og det var bare en brennerbom. Når vindretningen skiftet måtte brenneren skiftes til andre siden. Så det var veldig travelt å skifte den brennerbommen. Vi fikk om bord separatorer og folk for testing og vi fikk vite at det var 10 000 fat i døgnet fra den brønnen.

Gulftide

Phillips skulle finne ut rekkevidden av feltet. Det ble boret fire brønner totalt for å finne utstrekningen av feltet. Når disse brønnene var ferdig boret, ønsket Phillips å sette dem i produksjon. De søkte om å få sette i gang prøveproduksjon. De regnet med å få 40 000 fat i døgnet ut av disse brønnene og at de kunne brenne av gassen. Etter at de hadde fått tillatelse, leide de inn Gulftide og vi satte juletre på hver brønn på sjøbunnen. Vi satte ned fire ventiltre, eller juletre, to av merket National og to av merket Wetco. Jeg har hatt flere slike ventiltre i kranen. Fra hver av brønnene ble det lagt rørledning bort til Gulftide. Vi brukte ett år på å komplettere disse brønnene. Det var veldig mye som kunne gå galt, som gikk galt. Det var følsomme og fine greier som skulle stå på havbunnen, og de skulle styres hydraulisk. Nå når de lager til sånt noe, sitter de og styrer med computere og alt går som smør. Men i den tiden var utstyret lite til å stole på.  Men de fikk de fire brønnene i drift, og Phillips begynte å ansette folk og jeg søkte jobb der. Da fikk jeg jobb som operatørtrainee i Phillips. Det vil si at jeg var under opplæring. Jeg var da på Gulftide og prosesserte olje, det var også spennende.

– Tidligere da du jobbet som kranfører, hadde du fått noe opplæring da, eller var det bare å prøve seg?
– Nei da, kranen sto der og det var bare å prøve seg. Forholdene var enkle. Kranene hette Clyde-kraner. Det var jo bare vinkeljern som var sveist sammen. De var enkle, men det var sterke, gode kraner. De var luftopererte. Det var ikke noe Rolls Royce når det gjaldt kraner, men de gjorde jobben sin. På slutten ble jeg kontrollromsoperatør i ballastkontrollrommet på «Ocean Viking». Det var òg en interessant jobb, for du skulle hele tiden holde riggen i balanse og passe på at alt var i orden. De borer jo gjennom et hull oppe på riggflooren. Og står riggen skjevt så klarer de ikke bore gjennom det hullet. Det var derfor min oppgave å holde alt beint. Vi skulle holde riggen på den dybden den skulle være, ta om bord diesel, vann og så videre. Det var altså forskjellige ting vi skulle passe på.

Dårlig vær

– Når det var dårlig være tok vi opp alt utstyret og så ventet vi på været. Det skjedde en del episoder. Enkelte ganger var det forrykende. Bølgene var ganske høye.

– Du hadde jo ikke erfaring som sjømann heller, men det var vel mange som hadde erfaring som sjømenn.
– Jeg tror at å være om bord på en oljerigg var en ny erfaring for dem også. Så vi stilte nokså likt der. Du ble fort vant med at dette som du er om bord på nå, det stoler du på. En gang hadde vi hatt vind ifra sørøst i månedsvis, og tilslutt kom det en skikkelig stor en. Da var antakelig kjettingene som holdt imot på den ene siden så trøtte at de røk. Vi snudde rett rundt og knyttet knute på de vi hadde.

– Plattformen kom ikke helt ut av drift da?
– Nei, vi ble hengende i de fire andre ankrene. Det var til sammen åtte ankre. Men det var en skikkelig jobb å få riggen tilbake på plass igjen. Hele mudraiseren, den som vi boret gjennom brakk ned, og i det hele tatt så det litt «grapse» ut. Men vi kom tilbake igjen, og det ganske fort òg. Der er jo amerikanerne fine. Det er alltid en løsning. De bruker gjerne noen sterke uttrykk mens de holder på, men de får det på plass.

Overgangen fra leterigg til produksjonsplattform

– Hvordan var det å gå over til å jobbe på produksjonsplattform sammenlignet med å jobbe på en leteplattform?
– Kulturen i det selskapet du var ansatt i var forskjellig. Phillips var et selskap som var kommet for å bli i Norge, mens ODECO var mer et rallarselskap – et selskap som ikke ville bli så lenge. De forholdt seg mer til den amerikanske kulturen hele tiden, mens Phillips var innstilt på å legge om. Der tror jeg den største forskjellen var. For oss gikk vi fra en mer usikker situasjon til en sikker situasjon. Phillips var et enestående selskap å jobbe for. Det ble lagt vekt på at de ansatte skulle føle seg sikre både de ansatte, men også deres familie. Vi fikk jo veldig gode pensjonsordninger og forsikringsordninger og så videre.

Fast ansettelse i Phillips

Jeg fikk jobb som operatør-trainee i Phillips. Jeg var en av de som hadde erfaring fra offshore tidligere som de støttet seg på. Vi skulle være behjelpelige med å lære opp de andre offshore. Opplæringen på land skjedde i et hus ved siden av Dickens. Oppe i andre etasje var det treningssenter. Phillips brukte opplæringsmateriell utviklet av API, American Petroleum Institute. De som underviste oss var vanlige Phillips-ansatte fra Statene; driftsledere og vedlikeholdsledere og så videre. De brukte bare sine egne ansatte. En av de som ble værende igjen er mannen til Kari Mills, Duane Mills, en veldig flink mann. Han var en av de første som underviste oss.

I Sandvika lå Lilleborg fabrikker der de laget såpe. De hadde ledige lokaler hvor vi  ble vi undervist og ute i Dusavik der Phillips hadde kontorer på basen, ble vi undervist. Så begynte de å sende oss ut, først og fremst til Gulftide. Phillips hadde leid inn et skotsk selskap som drev produksjonen. Da måtte vi lære oss skotsk. Det kunne være vanskelig å forstå enkelte ganger, spesielt når de ble opphisset. Men vi lærte veldig mye om produksjonen. Oppgaven til en operatør er først og fremst å overvåke og logge, å skrive trykk og temperatur og passe på at alt er i orden og ta action hvis noe går galt. En gang i døgnet lese av metric-systemet og kalkulere ut hvor mye olje og gass som var produsert det døgnet. Det lærte vi der, og det var veldig interessant.

– Under fase I da Gulftide ble satt i produksjon ble det brukt lastebøyer og oljetankskip for å skipe bort oljen?
– Vi hadde mye moro med det. Det var grekere som var kapteiner om bord. Vi hadde ikke så mye med dem å gjøre på Gulftide, men senere da vi begynte produksjonen fra Ekofisk-senteret, fra FTP er det mange historier. Det var akkurat de samme båtene, vi tok bare bøyene og flyttet dem ut. Vi lærte oss etter hvert en del om hva de båtene tålte. Når de kom inn var de tomme og tålte ikke så mye sjø, men når de hadde lastet en del kunne de henge på lastebøyen i utrolig lang tid. Vi måtte modifisere litt på sannheten og fortelle at det blåste ikke så mye som de trodde og sånt noe. Men det var veldig kjekt, for når du laster en tankbåt og når den er ferdig lastet har du målt hvor mye olje som har kommet om bord, men tankbåten har også målt hvor mye den hadde mottatt, og hvis ikke dette stemte så protesterte skipperen. Kommunikasjonen med båtene var ikke alltid så lett. Vi hadde jo bare VHF-radio. En annen ting var at vi måtte fylle ut en masse dokumenter og de måtte vi ha klar og sende til lands så fort som mulig slik at de var på plass før skipet kom til havn. Dette var slike dokumenter som kapteiner og antakelig raffinerier er vant med. Det var en ny opplevelse for oss. Du kom liksom inn i noe historisk med disse flotte «Bill of Loading» tror jeg de het. Det var jo juridiske dokumenter dette.

Utbyggingen av Ekofisk

– Jeg husker veldig godt at utbyggingen kom i gang da vi holdt på med ferdiggjøring av de fire brønnene på GUlftide. En fin morgen kom det et monster av et fartøy, og når det kom enda nærmere var det enda fælere for det reiste en svær kran og da begynte de å pæle underlaget til gangbroen ut til det sydlige flammetårnet på Ekofisk-senteret pluss at de begynte pælingen på «Field Terminal Plattform», det vi kalte FTP. De kom ut med stigerørsplattformer på lektere og pumpet ballast i dem slik at de kunne settes nøyaktig på plass. Slike ting hadde vi aldri sett før.

Ekofisk 2/4 FTP

– Ekofisk 2/4 FTP var en prosessplattform. De hadde jo allerede samtidig begynt å bygge Ekofisk Alpha, Ekofisk Bravo og Ekofisk Charlie. Det var en kolossal aktivitet der ute. Den første jobben jeg hadde etter Gulftide var på Ekofisk Alfa. Det eneste vi gjorde der var å lage ferskvann med en watermaker, og noe slikt hadde jeg heller aldri vært borti. Men vi fikk det i gang og begynte å lage ferskvann.

På den tiden begynte de å bygge riggen på Ekofisk Alfa. En rigg eller et boretårn der ute av den gamle sorten, er ikke noe svære greier sammenlignet med andre ting. Men de ble skrudd sammen av vinkeljern. Det var rigger som hadde stått borte i statene.

Det kom en gjeng med eldre mennesker fra USA, og når de jobbet hadde fullt av skiftenøkler på hele overkroppen. De klatret opp og så bygde de etter hvert. Når de begynte om morgenen var det ikke alltid de gadd å klatre opp der de holdt på. Da heiste kranføreren dem opp. Da sto de på kulen eller fastlinen som vi kalte det, og så satte kranføreren dem av der de skulle.

Vi syntes det var flott å se på, og det var eldre folk alle sammen. Dette hadde de antakelig gjort hele livet, gått rundt og jobbet med slike ting i USA.
Så kom den første brønnen i produksjon, en brønn som het A 13 på Ekofisk Alpha. Da hadde vi fått en større svensk tankbåt som het «Elisabeth Fernstrøm» og den lå i en hel måned og lastet olje fra den ene brønnen. Det var så fint. Nordsjøen lå blank og fin en hel måned. Men så begynte ting å akselerere. Jeg husker ikke helt, men Ekofisk er bygd opp i faser. Gulftide var fase I. Så kommer det vi snakker om nå som fase II, og så skulle alle uteplattformene bygges med rørledninger til Teesside og Emden komme som fase III. Men det ble bare aldri sånn. Utbyggingen av fase I og fase II gikk vel noenlunde etter planen, men fra fase II til fase III ble det en masse forsinkelser. Det ble fase II og en kvart og så videre, men anlegget var så fleksibelt at en kunne gå tilbake i fasene og drive produksjonen slik det var tenkt på et tidligere tidspunkt.

Ekofisk-tanken

– Ekofisk-tanken var vel fase II?
– Ja, den er et kapittel for seg. Den skulle jo stå der ute og bare være lagringstank for olje. Men da den var kommet på plass så fant en jo ut at her var det masse med dekksplass som kunne brukes. Her kunne det settes på en masse med utstyr. Det ble bygd flere dekk, satt på utstyr for tørking av gass, uttak av våtgass, separatorer, turbiner og så videre.  Nå står den vel der som en spøkelsesby med en masse spindelvev, tenker jeg.

Rørledningene

– Så kom rørledningene til Teesside og Emden og tok over slik at det ikke var behov for den lagringskapasiteten mer.
– Den lagertanken var en fin ting, for tidligere var vi vant med at når tankbåtene sa fra om at de ikke kunne være på Ekofisk lenger på grunn av dårlig vær, da måtte vi stenge ned produksjonene. Nå trengte vi ikke det lenger for da kunne vi i stedet fylle i lagringstanken. Den tok jo 1 million fat den. Det var veldig flott det. Når været ble bra igjen hadde vi to bøyer, og så kunne vi pumpe fra tanken over i den ene tankbåten og så kunne vi ta fra produksjonen inn i den andre. Eller så kunne vi pumpe fra Ekofisk-tanken til begge to, mens produksjonene gikk direkte inn i tanken. Det var veldig mange måter å gjøre dette på. Det var veldig fleksibelt.

Klasseforskjeller på plattformene

– Du jobbet på Ekofisk 2/4 A først?
– Ja, men det var bare noen måneder og så ble vi flyttet over til Ekofisk 2/4 B. Det var jo også litt forskjellige opplevelser. Når en plattform ikke produserer, men bare borer er det drillingsupervisoren (borelederen) som er sjef på plattformen. Når plattformen settes i produksjon er det produksjonssupervisoren (driftslederen) som overtar ansvaret. Når vi var rundt på disse plattformene til å begynne med, mens de bare boret, var vi som produksjonspersonell underlagt drillingsupervisoren og det var ikke alltid like kjekt. Produksjonsfolk for drillingsupervisor betydde ikke noe. Det var borepersonellet som talte.

Det var store klasseforskjeller. Vi nordmenn ble satt til drittjobbene, som å spyle, åpne tette drain og så videre – og produsere vann. Det var jo viktig å produsere vann, men det var jo liksom ikke det vi var ansatt for. Vi lærte oss likevel til å behandle «watermakere». Men så ble vi flyttet over til Ekofisk-senteret for der var plass nok slik at vi kunne lære. Først og fremst var det FTP, Field Terminal Plattformen, vi fikk lære å kjenne. Det var oppgaven vår å kjenne hvordan den fungerte.

Til slutt kom den store dagen da de sa at vi er klar til å begynne å produsere inn til Field Terminal Platform, men det var jo ikke bare å åpne. Først måtte vi jo bli kvitt all luft eller surstoff i rørene. Det vil si at vi måtte gå gjennom et program der vi gikk gjennom alle delene i små rør i den ene enden og det måtte være dokumentert at all luft var ute før røret ble fylt med hydrokarboner. Det tok sikkert et døgn, eller kanskje var det bare fra seks om morgenen til seks om kvelden. Og da var vi liksom i gang. Seieren var vår!

Gulftide den var liksom ikke vår, men FT-Pen var vår. Da følte vi at dette var bra. Så begynte vi å laste og lærte etter hvert. Vi lærte oss fort at her holder vi i gang. Vi hadde bare en brønn som produserte, og vi hadde jo veldig god tid på oss, men det visste vi ikke. Vi var jo nye og ferske og kjente ikke utstyret helt, og når skriverne tegnet beine streker så likte vi oss. Da gikk produksjonen som den skulle.

Vi lærte av erfaring. Jeg var sammen med gode folk som lærte meg opp.

– Men du ble driftssjef òg?
– Først ble jeg plattformsupervisor (driftssjef) på FTP. Det gikk greit. Så var det den store utfordringen i nord, det var Tanken, – den var atskillig mye mer komplisert. Jeg ble flyttet over på Tanken og jobbet sammen med engineering & construction en stund. Det var i grunnen hard arbeid det. Det var svære boligbrakker om bord. Det var 600 – 800 mennesker som jobbet og bodde der samtidig, og det er ganske mye mennesker.

– Det var under oppbyggingsfasen det bodde så mye mennesker der?
– Ja da. Når det var kaffepause der, gikk det et signal og da var det akkurat som folk drysset fram som maur. De fikk kaffe og smultringer, sånne store myke med masse glasur på. Og når det var gått et kvarter så forsvant de til det de holdt på med. På Ekofisk-tanken lærte du etter hvert hva hvert eneste rør og hver eneste svitsj var. Det var en flott måte å lære på. Ekofisktanken var jo en varm plattform, det var hydrokarboner på den.

«Hot Work Permit»

– Og samtidig bodde det 600 til 800 mennesker på den?
– Derfor var det nødvendig å gi «Hot Work Permit» til de som gjorde varmt arbeid som sveisearbeid og skjærearbeid. På en dag var det gjerne 80 slike arbeider i gang i oppbyggingsfasen, og det skulle sjekkes ut alt sammen. Jeg begynte gjerne på jobb i halvfemtiden for å få gjort dette arbeidet slik at alt var klart når det nye skiftet kom på.

– Det ble mer enn 12-timersdager da?
– Det ble mye mer, men det var veldig kjekt og jeg lærte uhorvelig mye. Jeg har fine minner fra tiden på Tanken. Det var en jul vi hadde besøk av Ganddal Pikekor som sang for oss. De stilte i bunad, lyse norske jenter som sang som engler. Det var et stort oppholdsrom på Tanken. Jeg geleidet dem rundt. Og jeg husker det var meksikanske sveisere der som ikke hadde vært hjemme på et halvt år. De grein for de sang så fint, og så lurte de på om jentene alltid gikk kledd sånn?

– Det var vel mange forskjellige nasjonaliteter om bord?
– Det var mange latinamerikanere. De var fagarbeidere, pipefitters eller rørleggere og sveisere. Det var en del fra Portugal òg, der var nærmest alle nasjonaliteter. Jeg husker en gang det var kommet om bord en del elementer som klarte å lage sjau og spetakkel. Da streiket de, og det var ingen kjekk situasjon. Har du sett de amerikanske fengslene der de dunker på sprinklene? Jeg sto nede på dekk og kikket opp på boligkvarteret. De sto oppe på Tanken og slo med kopper på gelenderet. Da følte jeg meg liten.

Ulike nasjonaliteter

– Var det tre hovedgrupper av nasjonaliteter med spanjoler og portugisere, amerikanere og nordmenn?
– Nei, det var flere. Det var mange engelskmenn og en del franskmenn. I ENC, Engineering & Construction, var det mange engelske og amerikanske ingeniører og amerikanske formenn. Nei, de andre … jeg vet ikke helt hva de var misfornøyd med.

– Men hvis noen var ansatt på vilkår der de ikke kom hjem på seks måneder skapte ikke det misnøye?
– Nei, jeg tror ikke det var noe problem for dem, for de tjente så pass gode penger sammenlignet med det de var vant med der de kom fra, så jeg tror ikke det var det. Når det gjaldt catering var det ansatte fra Spania som var høyt utdannede mennesker som tok jobb i catering for å kunne sende penger hjem. Eller med de pengene de sparte etter å ha jobbet på Ekofisk,  kunne de åpne en praksis innen det faget de hadde når de kom hjem. Selv om jobbene ikke var så veldig godt betalt for oss nordmenn, var de veldig godt betalt for folk som kom fra land der lønnsnivået var så mye lavere.

Fagforeninger

– Det var vel ikke fagforeninger heller til å begynne med?
– Nei, men de kom. For vår del kom de etter initiativ fra Phillips. Etter at Phillips hadde ansatt en del nordmenn, og vi hadde syv dager på og syv dager av, så kom han som var sjef fra Phillips, Paul Reynolds, og sa at Phillips trenger et kontaktforum. Vi kan ikke ta kontakt med hver enkelt ansatt. Vi trenger et forum for kontakt og vi vil gjerne at dere organiserer dere. Og da gjorde vi det på den måten at i løpet av tre helger leide Phillips Atlantic Hall. Det var for å rekke over alle de forskjellige skiftene. Og da inviterte de alle, også de som bodde utenfor Stavanger-området til å komme og bo på hotellet og bruke så mye av dagen som var nødvendig for å organisere seg. Konene som var med reiste på sightseeing, og så var det fest om kvelden. Det var Ekofisk-komiteen som ble formet til å begynne med.

Streiker

– Men så ble det streiker?
– Ja, så ble det streiker, og det var ikke kjekt. Jeg hørte ikke til Ekofisk-komiteen for jeg var arbeidsleder. Det er sikkert de som vil være uenig med meg, som var på den andre siden av bordet, men jeg følte det ikke godt. Jeg synes de gikk over streken på nokså mye. Det er mulig at jeg tar feil, og at de hadde gode grunner for å gjøre det de gjorde. Min oppgave var å tenke på sikkerheten. Vi hadde jo stengt ned alt og sånn, men fremdeles hadde vi trykk på en del. Mange av dem virket så irrasjonelle når de streiket, så jeg følte at det var ikke mye som skulle til før… Jeg vil si det, det var amerikanere som satt på den andre siden av bordet, og jeg vil ikke si at de gjorde tingene riktig de heller, for på sin side provoserte de i mangt.

Jeg følte meg mellom barken og veden i alt dette.
Det var ikke kjekt.

Vi har hatt vår del av streiker der ute. For hver gang det var noe, så tar vi en streik og vi tar den på Ekofisk for det gir mest virkning. Men etter en stund fant de ut at på Ekofisk kom det raskt tvungen lønnsnemd inn i bildet, og det var ikke gunstig. Så da begynte de å gjøre det på andre måter. Men til å begynne med var det slik de tenkte.

Mange milepæler

– Du har fortalt at du kom i en lederposisjon.
– Ja, først ble jeg plattformsjef. Vi startet opp Tanken og vi pumpet olje til Teesside, men vi hadde ikke fått Emden-rørledningen enda, så det var restriksjoner på det vi kunne gjøre. Vi kunne ikke brenne av gassen. Vi kunne ikke produsere mer enn vi kunne tilbakeføre av gassen. Så det gikk en periode før vi kom helt på plass og vi kom inn i fase III. Men da begynte det å bli løye når vi skulle sette de produksjonsrekordene. Da var jeg blitt plattformsuperintendent på Ekofisk-senteret. Jeg husker godt da jeg kom på jobb en morgen. Jeg så at nå kan vi klare å produsere 600.000 fat i døgnet. Phillips (i Norge) hadde 10-årsjubileum og skulle ha en stor feiring på land og det hadde vært morsomt om de kunne annonsere at vi produserte 600.000 fat i døgnet.

Jeg tok en telefon til feltsjef Mike Lacy om vi skulle prøve å sette produksjonsrekord den dagen. Det var ingen store jobber som virket forstyrrende inn. Ja, det er flotte greier, sa han. Det er merkelig hvordan dette spredte seg. Det var jo et stort kontrollrom på Tanken og jeg hadde kontor i etasjen under. Jeg gikk opp og snakket med superviceren og sa at i dag prøver vi å sette produksjonsrekord. Vi hadde en produksjonsstrøm på 25.000 fat i timen og det skulle tilsvare 600.000 fat i døgnet. Hvis vi holdt dette stødig skulle det gå greit. Etter to timer var dette spredt over hele feltet. Det var jo et stort felt med en masse plattformer, og plutselig var alle engasjert. Det kom masse telefoner med hvordan går det? Klarer vi det?

Spenningen steg og steg. «Har du snakket med Egil Røisland?» Han var nattsuperintendent. Han var litt røff og ringte til meg: «rf…rf… skal vi sette produksjonsrekord, eller skal vi ikke sette produksjonsrekord?» «Hva er det for noe,» spurte jeg. Jo, oppe på Cod vil de begynne å teste sikkerhetsventiler. Det vil si at de skulle teste en og en brønn og sette den ut av produksjon og teste og så sette tilbake igjen. Det er ikke sikkert det hadde betydd noe, brønnene der oppe produserte veldig lite, bare noe kondensat. Etter 12 timer klokken seks om morgenen eksploderte det. Ja, vi har klart det. Og da hadde vi produsert 630.000 fat. (Produksjonskapasiteten var bygd for 1 mill. fat per døgn, men en så høy produksjon ble aldri nådd.)

Lederen for produksjonsavdelingen på land, Frosty Morgan, kunne stolt gå på talerstolen og annonsere dette på jubileumsfesten. En hele uke lå vi på dette produksjonsnivået til Teesside. Og på denne tiden var oljeprisen på 30 dollar fatet. Det var enorme summer. De øste inn med penger. Samtidig solgte vi 2 milliarder standard kubikkfot gass til Emden. Her hadde vi et lignende samarbeid med Emden for å sette produksjonsrekord.  Det var mange milepæler.

– Hva gjorde dere for at produksjonen skulle være så høy? Var det spesielle tiltak, eller sørget dere bare for at alt gikk knirkefritt?
– Jo, vi måtte sikre at alt gikk som det skulle, at det ikke var noen shutdowns. Vi kunne ikke pumpe olje ut av Ekofisktanken, mens dette skjedde. Det volumet som var i Tanken var produsert tidligere. Det som gikk inn i produksjonsrekorden var det som ble pumpet ut fra brønnene. Vi hadde noe som het BSW, Bottom Sediments & Water. I oljen er det alltid litt vann og litt bunnsedimenter. Dette måles i laboratorier og trekkes fra volumet som blir produsert. Det måles en gang per dag og kalkuleres cirka en gang i måneden. En slik utregning skjedde en dag vi hadde produsert 627.000 fat per dag. Jeg trodde vi hadde gjort det helt store, og at vi aldri kom til å produsere så mye olje mer. Men vi hadde en avdeling som het PCU. De tok seg av alle målingene og gjorde opp alle avregninger. Men akkurat den dagen brukte de til å gjøre opp BSW, så de trakk fra 10.000 fat. Sjefen for PSU unngikk meg hele den dagen. Dermed kom vi ikke opp i mer enn 618.000 fat per døgn. Det ødela rekorden. Men vi hadde mye koselig og greit.

Arbeidsmiljøet

– Var det et godt arbeidsmiljø?
– Ja, det var det. Og amerikanerne utgjorde sin del av det gode arbeidsmiljøet. De var noen flotte mennesker å jobbe sammen med.

Så kom kvinnene

– De første 10 årene var det vel knapt en kvinne på Ekofisk?
– Nei, det var ikke mange, men så begynte de å komme. De første kvinnene kom da vi fikk Ekofisk 2/4 H. Der var det kontorplasser og administrasjon og da kom det kvinner ut, de stelte med booking og slike ting. Noen av dem hadde først jobbet som sekretærer på land. Etter hvert hadde mange av kvinnene på land en tur ut. De hang høyt, jobbene offshore.

– Det var vel bedre betalt?
– Ja, de hadde jo offshoretillegg. Men Maggi Knutsen hun var jo den første operatøren. Hun begynte som hjelpearbeider og nå tror jeg at hun er tillitsmann eller hovedverneombud.

– Ellers var det vel i catering og som sykepleiere det var kvinner?
– Ja, i catering var det mange. Og blant sykepleierne var det mange flotte. Da vi hadde «Alexander L. Kielland»-ulykken var det sykepleieren som måtte ta seg av de forulykkede. Mange ble plukket opp fra bunnen. Et fartøy, en av Seaway-båtene tok dem opp, og så ble de lagt på helidekket på Tanken. Der ble de pakket inn før de ble sendt til land og det var det en av sykepleierne som var sjef for. Hun var skikkelig tøff.

«Alexander L. Kielland»-ulykken

– Var du offshore da «Alexander L. Kielland»-ulykken skjedde?
– Ja, det var jeg, og jeg tror ikke jeg sov på to døgn. Min jobb var jo å sikre produksjonen. Du vet «Alexander L. Kielland»-ulykken skjedde jo ved Edda-plattformen og det ene beinet brakk og ankeret slo seg løs. I det området var det masse rørledninger. Så vi måtte jo først sikre Edda, stenge produksjonen og få bort trykket, og det måtte vi gjøre fra Ekofisk-senteret. Operatørene på Ekofisk-senteret gjorde en fantastisk jobb. Du vet en ting var oljen, for den produksjonen kunne vi stenge. Men gassen den gikk direkte til kundene i Europa. Da la vi om produksjonen, gikk tilbake i fasene. Vi brukte et gammelt dehydration-anlegg på FTP, fikk varmet det opp, fikk tørket gassen og holde noe av dette i gang. Det er jo de i ettertid som har spurt hvorfor stengte dere ikke ned alt sammen. Og det er vel gjerne mitt ansvar at vi ikke gjorde det. Min tanke var, hvorfor skal vi det? Skal vi bare stenge ned og alle folkene bare sitte der og konsentrere seg om det fæle som skjer? Jeg mente vi måtte holde i gang det som kunne holdes i gang og sikre det som kunne sikres. Jeg mente det var mindre traumatisk å ha noe å holde på med, i stedet for å sitte å lage sine egne historier.

Operasjon oppjekking

– Har du deltatt på andre spesielle prosjekter?
– Vi hadde jo oppjekkingsfasen. Det var jo et svært prosjekt. Det var jo til tider 3000 mann på prosjektet som drev på. Vi skulle jo holde produksjonen i gang hele tiden. Alt hang sammen. Vi hadde en gruppe som satt sammen og planla hver enkelt jobb og laget en prosedyre for hver enkelt jobb. Da var det godt å ha alle fasene å gå tilbake til. Da kunne vi legge om produksjonen slik den hadde vært under tidligere faser og få det til å gli likevel. Nedstengingssystemet er et elektronisk system som går i kabler mellom plattformene og alle plattformene henger sammen. Enkelte plasser måtte det kuttes og skjøtes og legges i loop. For når en del ble jekket og den andre sto igjen ble det høydeforskjell. Vi hadde bare én «shut down» på hele den tiden.

– Hele Ekofisk-senteret ble hevet seks meter?
– Ja, det stemmer, men Tanken sto jo der den var. Gangbroene ble hevet til et annet nivå. Jeg vet ikke hvor mange jekkeoperasjoner det var. Hotellet ble jekket for seg, sydsiden ble jekket for seg og raiser-plattformen ble jekket for seg. Men alt det er godt dokumentert. Det skjedde mye fantastisk. Det første som måtte gjøres var å lage transportsystemer på undersiden. Det ble laget skinnesystemer på undersiden av plattformene som transporterte alt som skulle på plass. Det var jo mange legger som skulle jekkes og det første som ble gjort var å kutte hver enkelt legg og sette på jekkene og så sette på flenser. Og når det var gjort så begynte de å bli klar til jekking. Da kunne de bare jekke opp og sette på plass stykkene som var ferdig produsert.

– Ja, det har vel aldri vært noe lignende prosjekt noen annen plass.
– Nei, ikke av en slik størrelsesorden. Jeg husker godt når de kuttet den første leggen på Ekofisk 2/4 H for å sette flenser på. Da var jeg om bord. Jeg sov ikke godt den natten.

Produksjonssjef på Ekofisk-senteret

– Jobbet du på Tanken stort sett?
– Ja, jeg hadde kontor på Tanken da jeg var produksjonssjef for Ekofisk-senteret. Men så gjorde de om hele organisasjonen, og da fikk vi tre driftssjefer, Director of Operation. Dessuten var det tre vedlikeholdssjefer, Director of Supportservice, med ansvar for spesial vedlikehold og mindre konstruksjonsarbeider. Jeg var en av driftsjefene med kontorplass på hotellet. Som driftssjef var vi ansvarlige for alt. Tenk deg kapteinen på en båt, han er ansvarlig for hele skuten. Vi hadde ansvaret for alle plattformene på Ekofisk. Plattformesjefene eller Platform Superintendent var ansvarlig for den enkelte plattform og vi var ansvarlige sammen med dem.
Når noe skjedde og saker og ting skulle inspiseres var det ikke fred å få. Og så var det de stakkars plattformsjefene som måtte stå for de der greiene. Det var travelt mange ganger. Jeg husker godt etter Piper Alpha-ulykken. Da fikk vi mye. Vi måtte gå over alle våre systemer. I slike tilfeller ser du dine egne svakheter og det var mye som ble rettet opp der.

Ulykkene

– Det må vel dessverre ofte en ulykke til for at en skal gå ting etter i sømmene?
– Jo, men du kan ikke forutse alt. Det var akkurat som da det første helikopteret datt ned. Det var jo det sikreste transportmiddelet som var i verden, det var det vi trodde og så datt det ned. Vi var på vei ut med en gruppe nyansatte operatører. Vi hadde jo kjørt helikopter i 4 – 5 år vi da. Vi fant helikopteret. En av kommentarene til en av de helt nye var: «Skjer det ofte dette?»

Helikopterturene

– Var du med i helikopteret som fant de som datt ned?
– Ja, vi kastet livvester til dem. Det var fire stykker som døde. (17 overlevde.) En døde av hjerteinfarkt blant annet. Men de andre ble tatt opp av andre helikoptre som kom inn. Noen ble reddet av danske fiskebåter som var i nærheten. Siden den gangen var det ikke så kjekt å kjøre helikopter. Og det har jo vært noen andre ulykker senere.

Er helikopterturene det verste med å jobbe offshore?
– Ja, for mange er det nok det. Jeg var glad når vi kom så langt at vi fikk være lenger ute og lenger tid hjemme mellom hver gang vi skulle ut. Nå har de vel kommet så lang at de er 14 dager ute og 4 uker hjemme. Det vil si at de trenger tre mann i hver stilling. Nei, så det med helikopter har vært… Jeg husker med jul. Da skulle alle plattformene besøkes. Det var presten og meg og han som var sjef for administrasjonen. Det var ikke gjort på en dag. Vi fløy med Bell 212, en liten maskin med plass til ni passasjerer. Den fjerneste pumpeplattformen og gjerne dårlig vær. Det var ikke så kjekt, men det var kjekt når vi kom fram. Prestene var veldig fine karer. De passet veldig godt inn i det miljøet de var satt i. De var sjømannsprester de fleste av dem. De er litt mer kantete de andre, tror jeg.

Prester blir ansatt på Ekofisk

– Det var vel på 1980-tallet at prestene ble fast ansatt offshore?
– Ja, de var jo ute før om årene, med jul og sånn. Men da de ble fast ansatt var det alltid noen som hadde behov for deres tjenester. De hadde alltid noe å gjøre. Alt ble jo bedre etter det kom telefoner. Til å begynne med var det jo nesten ikke mulig å få kontakt med land – en dårlig radio og sånt noe. Men det ble jo bedre. Prestene hadde sin misjon, de hadde det. På Ekofisk 2/4 H var det kapell, og der samlet de seg som hadde de interessene.

Aldri en kjedelig dag i Nordsjøen

– Hva var det kjekkeste med å jobbe offshore?
– Som jeg har sagt tidligere var det aldri en kjedelig dag i Nordsjøen. Når jeg ble forfremmet og fikk for eksempel en driftssjefstilling så fikk jeg mer ansvar, og det tynget. Det var mer stress når en kom opp i de stillingene. Enkelte ganger vil jeg si at kjekkeste var da jeg var hjelpearbeider og operatør-trainee og ikke hadde noe spesielt ansvar, men gjorde det jeg ble satt til. Det var på mange måter den kjekkeste tiden. Men jeg tror ikke det er noe menneske som ikke har ambisjoner og som ønsker å komme seg fram og opp, så det var jo kjekt det også. Det å jobbe sammen med folk og være sammen både på godt og vondt og lære dem å kjenne var veldig kjekt. Og det er så mye godt  i alle mennesker. Den stå på holdningen når det var noe. Av og til kunne du irritere fettet av deg for at det var vanskelig å få ting gjort, mens andre ganger når det gjaldt, sto alle på. Da var det gang. Det var mye fine folk der ute. Majoriteten var bra.

Arbeidsmiljø og sikkerhet

– Forandret arbeidsmiljøet seg i løpet av de årene du var der ute?
– Ja, det forandret seg kolossalt. Det ble jo mer underlagt norsk regelverk. Tingene ble enklere i den forstand at det var ting vi ikke skulle gjøre som vi tidligere måtte gjøre. Jo tingene gikk framover på en måte, men jeg er ikke sikker på om alt var framgang. Den pendelen har en tendens til å svinge for mye i begge retninger og ikke holde seg i ro på midten der den burde være. Jeg vil ikke si at arbeidsmiljøloven har vært så fenomenalt god.

– Det ble vel lagt større vekt på sikkerhet?
– Ja, sikkerheten den var grei nok, men når det gjaldt rettigheter og krav som folk hadde. Det var en del misbruk. Jeg tenker på sykemeldinger og sånt noe. Da var det veldig lite du kunne gjøre fordi de hadde så sterk beskyttelse av arbeidsmiljøloven. Alt var ikke slik som det burde ha vært. Men som arbeidsplass fantes det ikke noen bedre plass i Norges land.

– Det er jo mange som fremhever dette med friperiodene som det beste godet?
– Ja, men du hadde jo ikke mer fri enn andre folk. Du jobbet de 1700 timene. Og jobbet du ut over det, fikk du overtidsbetalt. Jeg personlig jobbet vel en del mer. Men så hadde du friperiodene og de var jo skattefrie. Og det å komme hjem og ha fri i tre uker var fantastisk flott, særlig om sommeren. Jeg fikk jo tidlig det med 14 dager på og fire uker på land. Men da jobbet jeg jo en av ukene på kontoret, men det var jo også som en halvveis friuke.

– På kontoret var det vel vanlig arbeidstid?
– Ja, det var det. Det var jo noen rapporter og slikt, så jeg pleide å komme en time før og gå en time senere, men bare det å være hjemme hver kveld, det var jo deilig.

Karrieremulighetene i Phillips

– Hvilke karrieremuligheter var det med å jobbe i Phillips?
– Ja, det var gode muligheter for min del. Jeg skulle jo aldri blitt det jeg ble, men når jeg begynte så var ikke de folkene de trengte tilgjengelige. Amerikanerne er ikke så opptatt av formell utdannelse som nordmenn er. Jeg tror de la mer vekt på evnen og viljen til å arbeide. Det satte jeg pris på. Der var jeg veldig heldig. Jeg ville heller være heldig med det enn å vinne i Lotto, for det var så mye mer verdi idet. Den stillingen jeg fikk var høyskoleingeniørstilling. Men jeg er sikker på at hvis du satte en høyskoleingeniør inn i den stillingen, så ville jeg i hvert fall til å begynne med gjøre den jobben ti ganger bedre enn ham, for han trengte å lære den jobben. Jeg kunne samarbeide med de som var under meg på deres nivå, og det ville han aldri ha kunnet. Jeg tror ikke vi gjorde noen dårlig jobb. Siden det ikke fantes den typen personell da det var behov for dem, så ble muligheten vår.

– Det kom vel flere med petroleumsingeniørutdannelse senere?
– Ja, de kom etter hvert, og de var fine å jobbe sammen med. Men fremdeles tror jeg at vi som hadde jobbet der fra bunnen av, «all over», vi kunne til å begynne med gjøre en bedre jobb. De var mer spesialister de. Ingeniørene hadde sin egen karrierestige til å begynne med. Nå er det en mengde ingeniører som er plattformsjefer der ute, men på den tiden var det ikke det.

Jobben og familielivet

– Har jobbturnusen i oljeindustrien hatt spesiell innflytelse på familielivet?
– For mitt vedkommende hadde jeg kone og fire unger, og den siste fikk vi etter at jeg var begynt i Nordsjøen, og da var det hun som måtte være hjemme og ta støyten.  De som var hjemme må også få fortelle sin del av virkeligheten. De gjorde en kjempejobb, men jeg tror det var årsak til en del slitasje. Jeg har ikke sett skilsmissestatistikken, men jeg tror det var en del. Grunnene kan være så mange. Det kan være at de var en del vekke, det kan også være at mennene fikk en del fritid og at de da gjorde en del ting som de ikke burde ha gjort.

– Du tror det var en del slitasje på familielivet.
– Ja, spesielt til å begynne med. Jeg husker jeg hadde 8 dager på og 8 dager av. Ja, det var jo etter at det første helikopteret var falt ned. Det var jo årsaken til at Phillips ville at vi skulle organisere oss slik at de kunne forandre skiftordningen fra 7 til 8 dager, fordi de manglet et helikopter. Jeg husker jeg jobbet om natten en periode. Det var før Ekofisk 2/4 Hotellet kom. Da skulle jeg sove i 4. etg på Q-plattformen og der var det helikopterdekk. Der holdt de på å shuttle på folk. De begynte tidlig om morgenen, men du vet de var aldri ferdig med morgentrafikken før kveldsøkten begynte. Så de holdt på hele dagen, pluss at de som kom fra land landet på samme dekket. Da fikk jeg ikke sove. Og når jeg kom hjem hadde jeg store problemer, fikk ikke sove om natten den første tiden. Og om få dager skulle jeg reise ut igjen. Det var vanskelig, men det rettet seg etter hvert. Jeg sluttet å jobbe nattskift, så rettet det seg. Senere flyttet vi bort på Ekofisk 2/4 H.

Hotellet (Ekofisk 2/4 H)

– Hotellet er jo i bruk fremdeles?
– Ja, jeg syntes det var veldig bra. Der er både kinosal og treningssal og flotte tomannslugarer, så det er veldig bra, i forhold til det vi hadde til å begynne med. Vi hadde quarters og på det hadde vi noen gamle brakker som sto der midlertidig som ble kalt temporary quarters, og de som bodde der de var liksom bermen det. Det var fryktelig. De prøvde å selge dem etterpå, men de kunne ikke brukes til staller en gang.

– Hvor mange bodde det på hvert rom?
– Det var vel 5 – 6 mann, men rommene var små. Men det var mye kjekt også. Vi lærte oss til å ha det gøy.

Fritidsaktivitetene

– Hva var fritidsaktivitetene?
– Nei, det var lite fritid. Jeg leste litt, men som regel jobbet jeg så lenge at det var ikke snakk om noe fritid. Det var bare å jobbe og sove.

– Det ble ikke tid til noe kortspill?
– Nei, det var lite det. Det var vel noe pokerspill til å begynne med. Du vet der det er amerikanere, der blir det pokerspill. Men det ble snart forbudt. Det var de som brente seg på dette.

– Hvor lenge jobbet du offshore?
– Jeg begynte i 1968 og sluttet i 1993. Det var 25 år til sammen.

Beskyttelsesvegg rundt Ekofisk-tanken

– Var du med da Ekofisk-tankveggen kom på  plass?
– Ja, det var jeg. Men vi fikk noen spesielle problemer med Tanken. En ting var når det var storm. Bølgene brøt på en spesiell måte og slo inn gjennom hullene i Tankveggen. Da var det ikke trygt å bevege seg innenfor. Luftingen ble heller ikke så bra. I sjiktet mellom der vi produserer vann og olje, begynte det å produseres svoveldioksid. Det luktet råtne egg. Særlig når vi fylte olje inn i tanken ble det gass som sev ut på dekk. Da måtte vi måle og merke av områder hvor folk ikke kunne gå. Det var alltid noen nye utfordringer. Så opplevde vi brann.

– Det var vel dramatisk?
– Ja, jeg husker spesielt en dag jeg skulle reise hjem. Pumpene der vi pumpet over til Ekofisk 2/4 R, den som pumper videre til Teesside, der var det en sil som røk – det er et skaft som roterer der pumpene er nedi og så har du en sil som hindrer oljen i å komme ut i friluft. Den sto under en svær separator og svære rør, de var vel 30 tommer, så røk den silen og oljen sprutet ut og tok fyr. Det var midt på det varmeste dekket, men de klarte å bruke det de hadde lært på brannslukkingskurs. De fikk komme til og stengte ventilen og fikk slukket brannen. Det var helt fantastisk. Det var en situasjon som kunne ha skapt den store katastrofen hvis ikke folk hadde reagert slik de gjorde. Det var dramatisk enkelte ganger. Det virket gjerne mer dramatisk når det sto på enn det virkelig var. Men det var det jeg opplevde når jeg var ute. Andre kan fortelle om andre ting.

Gasslekkasjer

– Opplevde du gasslekkasjer?
– Ja, det òg, men gasslekkasjer var ikke så veldig… Ja, det var en borte på FTP. Der røk det en pakning på en flens. Det var helt til å begynne med. Det var en del folk som så på, og der begynte de å springe i ring. De sprang i ring helt til det var en som tok ut. De fulgte lederen. Ingen visste hva de skulle gjøre.

Uvær og storm

– Uvær opplevde du det?
– Ja, i november 1973 eller 1974 var det skikkelige stormer. Vi hadde en plattformsjef, Bob Ellis, som tok et bilde og sendte det til Oil & Gas Journal. Det viste når bølgene slo over søndre flammetårn. Da må de bølgene ha vært over 20 meter høye. Når en ser det kaoset med vann og de tynne beina plattformen sto på er det rart at det holdt, men det gjorde det. Vi lærte noe nytt om været også. Amerikanerne kaller det freakwaves. Det er når det blåser lenge i en retning og vinden dreier, da får du bølger på toppen av de andre bølgene og de kan være veldig kraftige. Første gang vi opplevde dette var det en sveisesjappe, en svær container som var sveiset fast. Den ble tatt av en bølge og slått rett opp under dekket over. Og på Ekofisk 2/4 A ble veggen i kontrollrommet slått rett inn. Senere fikk radiooperatørene som tar seg av værmeldinger, i oppgave å melde fra når det var fare for slike tårnbølger, for da var det ting vi måtte gjøre. Vi lærte noe hele tiden.